Den Norske Arbeiderforening

Når den danske avdelinga av den første Internasjonale ble knust i 1872-73, valgte enkelte sosialister og fagforeningsfolk å reise nordover til Norge. To av disse var svensken J. O. Ljungdahl og dansken Marius Jantzen, som begge ikke lengre kunne jobbe i Danmark på grunn av sin politiske aktivitet. I Oslo fikk de jobb og begynte å agitere for sosialismen.

De fikk kontakt med Olaus Fjørtoft som ga ut et lite tidskrift, som het Fram. Fjørtoft var først og fremst målmann og opptatt med å ta opp bymålene. Men sosialismen fikk også plass i Fram, med sympatiske artikler om Pariserkommunen, Internasjonalen, Trane bevegelsen og her ble også Karl Marx først presentert på norsk. Fjørtoft var også med i Kristiania Arbeidersamfund, men ble ekskludert den 29.sept 1873.

De arrangerte friluftsmøter på Tjuvholmen, møte i Rasmussalen på Grønnland og i Turnhalen i Kristian kvarts gt. Men ingen av dem sto fram som den store aggitatoren. Fjørtoft var sunnmøring og alt for intelektuell av seg. Jantzen ble hemet av sitt danske språk. Ljungdahl var beskrevet som frodig og hadde mye kjenskap til bevegelsen i Europa og gjorde det noe bedre. Men av folk flest og avisene ble det oppfattet mest som underholdning.

Marius Jantzen var en kort stund i Drammen, der han begynte å produsere hefteskriftet Arbejderens Røst, et sosialdemokratisk hefteskrift. Dette er første gang noen kalte seg sosialdemokrater i Norge. De brukte Arbejderens Røst til å presentere teori rundt klassekamp og gikk til angrep på dannelses- og selvhjelpsforeningene. Hefteskriftet argumenterte også for dannelsen av sosialdemokratiske arbeiderforeninger og arbeidskamp gjennom streik. Arbejderens Røst ble utgitt av Drammens Haandværkersvendeforening, Den ble til slutt flyttet til Kristiania og utgitt som Demokraten

Etterhvert begynte de også å utvikle et program, som blandt annet inneholdt :
- alminnelig stemmerett
- normalarbeidsdag
- innskrenkning av barns og kvinners arbeide i frabrikker
- opprettelse av produksjonsforeninger med statstøtte
- fri og felles barneskole
og under "som mindre vesentlige punkter", "Kvindens Frigørelse"

I juli 1874 ble Den Norske Arbeiderforening stiftet. Men allerede etter få måneder måtte styre nyvelges da både Fjørtoft og Jantzen trådde ut. Snekkeren Christian Hagen, også kalt "Streike-Hagen", ble valgt til formann. Streike-Hagen hadde ledet snekkerstreiken i 1872 og var den eneste norske Håndverkssvenn som talte på sosialistmøtene.

I løpet av høsten 1874 opphørte bevegelsen å eksistere. Jantzen emigrerte seinere til Chicago der han forsatte å agitere og skrev et skuespill med tittelen "Under Dække" i 1886. Fjørtoft døde bare 4 år seinere 31 år gammel.

SV + Krf = ikke så rart

Giske Smiske har vært i Dagsavisa å fridd til Krf. SVs stortingsrepresentanter Rolf Reikvam og Magnar Lund Bergo synes ikke denne ideen er så dum. Men SU-leder Kirsti Bergstø og SV-bloggerne hanne kristin og Drægni synes ideen er ofrkastelig.

Jeg er ikke en av dem som er noe særlig glad i Krf, men det blir litt latterlig når SVere prøver å late som de ikke kan svelge kameler. For kamelsvelging er noe SV har vært gode på i stor stil. SV har akseptert at nyliberalismen må ha første prioritet, og har samarbeidet med Norges mest privatiseringskåte parti. Men venstre SV er vel redde for at dette kan ødelegge partiets ansikt. For Krf er jo et kristen parti, som støtter Israel og hater homser. SV er bare et parti som i regjering boikotter Palestinas lovelig valgte regjering og sender flyktninger tilbake til krig. SVere kansje vil prøve å legge skylda på AP eller SP for denne politikken. Men SV viste godt hvem de bestemte seg for å sove i seng med før valget...

Vi kan jo bare se litt på rullebladet til SP og AP

- SPs energiminister Eivind Reiten i 1990, fikk igjenom Europas mest nyliberale energilov
- Delprivatiseringa av Telenor var SP og AP for, etter forslag fra Jens, i 1999
- Posten ble fint privatisert med jubel fra SP og AP
- AP sørga for at Sykehusa ble omdanna til foretak med bedriftsøkonomisk styring i 2000
- Stoltenbergregjeringa gikk i spissen for privatiseringa av Statoil i 2001
- SP og AP var med på tidenes største tyveri av ungdomen, Pensjonsreformen, i 2005

Når SV har solgt sjela si til disse nyliberalistene, så må det jo være litt rom for Krf i senga også?

Mandag 31. juli arrrangerer Støttenettverket for afghanske flyktninger demonstrasjon og støttekonsert.

Afghanistan er ikke trygt, stopp deportasjonene!Ja til en mer human flyktningepolitikk!

Demonstrasjonen starter utenfor Oslo domkirke klokka 17:00, og avsluttes med støttekonsert på Eidsvoll plass utenfor Stortinget.

Appellanter:
Liv Gulbrandsen (Støttenettverket for afghanske flyktninger)
Zahir Athari (Talsperson for afghanerne)
Kirsti Bergstø (Sosialistisk ungdom)
Margreth Olin (Filmskaper)

Artister:
Big Bang / MadCon / Kohinoor / Jester / TonnaBrix / Optik / Jay L Kay

Konserten starter 18:00 ved Stortinget. Ta med deg venner og familie! Skriv gjerne ut plakater og spre ordet videre!

Vekk med karakteren 2

eller vekk med hele karaktersystemet like så godt. Det er noen år siden jeg gikk på skolen, men de to siste åra av vidergående gikk jeg opp som privatist i alle fag. Dette ga meg gleden av å bli kjent med alle karakterene i det norske karakter systemet. Jeg hadde svært god spredning på min karakterer fra 1 i bunn til 6 på topp. De to kjipeste karakterene å få er 1 og 5, 1 fordi da gikk jo alt til hælvete, og 5 fordi da var det så nære at jeg klarte å gjøre alt perfekt. 3 og 4 var helt sånne greie karakterer, jeg hadde bevist at jeg kunne litt om faget og ville nok overlevd et junior TP spørsmål i emne. 6 og 2 var de beste karakterene å få. 6 fordi da hadde jeg klart å bevise at dette var noe jeg var flink på, virkelig kunne. 2 var nesten like god, fordi da hadde man fått det godkjent sjølv om man egentlig ikke kunne faget.

Og det er nå, med skolesystemet litt på avstand at jeg ser at karakteren 2 er den beste grunnen til å bli kvitt hele karaktersystemet. For hva sier vel en 2er? Hva forteller den om min faglige dyktighet i faget? Ville man ha stolt på at jeg kunne utføre en jobb i faget jeg har fått godkjent med karakteren 2? Eller ville det vært betrygende å la folk kjøre bil med karakteren 2 på oppkjøring? Ville vi synes det var okey å godkjenne fagarbeidere som hadde vist nivået til en 2er karakter på fagprøven?

Jeg tror vel de fleste ser at når en elev får en 2er karakter så har ikke eleven vist faglig dyktighet, han har klart å bevise at han kan nok til at han har åpna boka. Men det er ingen som blir overbevist ved karakteren 2 at det er dette den personen bør bruke livet sitt på. Karakteren 2 sier rett å slett; greit du har prøvd, du skal få fortsette din utdannelse, men helst ikke i dette faget.

Det er derfor jeg blir så forundret over at det er karakterer Høyrepolitikern Ine Marie Eriksen trekker fram fra hatten sin, når hu eksemplifiserer hva slags krav skolen stiller til elevene i Holmgang. Hu prøver å erte karaktermotstandere med at det å være mot karakterer er det samme som å ikke ville stille krav til elevene i skolen. Men som jeg har vist med eksempelt ved karakteren 2 så er ikke det å stille noen særlige krav til elevene i skolen.

Jeg er personlig helt for å stille krav til elevene i skolen, men karaktersystemet er svært uegna til å kreve det beste ut av elevene. Poenget med skolen skal jo ikke være å bevise at man kan åpne en bok å gjengi hva som er skrevet. Poenget med skolen må være å gi elevene forståelse i fagene, og muligheten til å bruke denne forståelsen i verden. Derfor er jeg imot en skole som sier nesten, ja det er greit nok. Jeg vil ha en skole som klarer å stille tydelige krav. Enten så kan du en ting godt nok, eller så kan du den ikke godt nok. Værre er det ikke. Å hvis man skulle være så uheldig å ikke kunne en ting godt nok så kan man fortsatt lære og bevise det ved neste korsvei.........

FORRESTEN # 21

Jippi forlags FORRESTEN # 21 er ett sterk nummer i forresten serien. Hefte er fylt med humor, mørke og litt død. Du får lest om skattejakter, mordere, romvesen, seksuelt frustrerte menn, utlendingsloven for katter og om en and med downs.

Ellen Bergheim, for noen kjent fra sripen Nonsens som har gjestet Dagbladet, skriver filosofisk om å gå ut. Og Finske Amanda Vähämäki har en serie om nattelivet. Sistnevnte bor i Italia der hu har gitt ut flere hefter.....

Dyrtidsaksjonen 1917

Den 13. og 14. mai 1917 samlet Den faglige Landsorganisasjonens representantskap, Det norske Arbeiderpartis sentralstyre og stortingsgruppe, og forfattet følgende dyrtidskrav:

"Dyrtiden har nu nådd et så kritisk punkt, at vi på det arbeidende folks vegne må kreve en øieblikkelig og mere effektiv inngripen herimot statsmaktene. Vi krever gjennemført en samfundsmessig ordning med produksjonen, importen og omsetningen av livsfornødenheter samt offentlig tilskudd beregnet på å bringe vareprisene i overensstemmelse med forbrukernes betalingsevne. Salget av disse varer skjer gjennem provianteringsrådene og således, at de først og fremst kommer de mindre bemidlede til gode. De foranstaltninger som i første rekke må gjennemføres er:
1. Ingen utførsel av livsfornødenheter før landets eget behov er dekket.
2. Normalpriser på alle viktige livsfornødenheter, ledsaget av produksjonsplikt og salgstvang.
3. Tilskudd til nedsettelse av brenselsprisene, således at de kan reduseres til minst det halve
4. Bedre kontroll med salget av det sammalte mel, så rikfolk og kornprodusenter ikke tilgodesees med denne vare. Melet kreves solgt til den oprinnelige pris: kr. 20 pr. 100 kg.
5. Da tollbeskatningen virker dobbelt urimelig nu i dyrtiden, krever vi all toll på nødvendighetsartikler suspendert.
6. 2 / 3 statstillskudd til alle kommunale dyrtidsforanstaltninger.
7. Rett for kommunene til å ekspropiere bedrifter, som er nødvendig for befolkningens forsyning med livsfornødenheter. Ophevelse av den kommunale skattebegrensning og en sterkere progress i beskattningen av store inntekter og formuer. Da de tidligere dyrtidsbevilgninger har vist sig å være ganske utilstrekkelig til i nevneverdig grad å lindre dyrtiden, reiser vi kravet om en statsbevilgning på minst 150 millioner kroner til løsning av de her påpekte nærmestliggende opgaver."

Møtet valgte også en komité som ble pålagt å organisere aksjonen for gjennomførelse av kravene. Komitéen bestod av Ole O Lian, Magnus Nilssen, Richard Hansen, A. Buen, Aksel Knudsen, Martin Tranmæl og Christoffer Hornsrud. Møtet påla også sekretariatet og landstyre å forberde en arbeiderkongress som kunne fatte vedtak om videre aksjon hvis ikke kravene ble imøtekommet.

Den 24.mai 1917 demonstrerte 7000 jernarbeidere foran stortinget til støtte for kravene. Mange steder ble det holdt stor møter i forbindelse med kravene. Den 6.juni ble det gjennomført en dags generalstreik med demonstrasjoner over hele landet. Dette var til da den største aksjonen i Norsk arbeiderbevegelses historie.

Etter dette imøtekom regjeringen og stortingene kravene litt på vei. 84 millioner ble gitt til dyrtidshjelp og det ble nedsatt et prisreguleringsråd. Arbeiderkongressen ble avlyst. Dyrtidsaksjonen fikk stor betydning for at venstrerettningen vant gjennom på arbeiderpartiets landsmøte i 1918.

Denne teksten er skrevet for Wikipedia
og kan også leses der

Nebelgrad blues -nummer to-

Sigbjørn Lilleeng har nå kommet med hefte nummer to om Bernard som spiller i rockeband på teknobygda. Bandet Grim Obsessions har fått lov til å lage øvningslokalet i garasjen til Onkelen til Martin. Når den gamle fylliken av en Onkel åpner garasje porten avslører han også den store hemmeligheten om at Martin er en røver på gitar. Bernard som suger på gitar føler at plassen i bandet er litt trua. Men så en kveld når Bernard er på vei hjem fra videokiosk-jobben, møter han Reidar i traktor med DONK DONK musikk som skal gi han julling......

Nebelgrad blues er for de som har spilt i band, vært outsiderne i ungdomsmiljø eller bare hater bygdetullinger på traktorer. Og det er bare å glede seg til nummer 3.....

Look Both Ways med Forfilmen Sniffer

Forfilmen Sniffer er jo den mye omtalte norske gullpalmevinneren. Det er jo litt synd når man tenker over hvor sjelden vi får se norsk kortfilm som forfilm på kino. Når kortfilmen må ut å vinne priser før man blir presentert for kinopublikumet, så blir nok vi kinogjengere frarøvet mye god kortfilm.

Bobbie Peers Sniffer er en fortelling fra en grå framtid der tyngdekraften er svekket. Istedenfor å fly rundt sammen med fuglene, har mennesket derfor laget blytunge sko, som sier DUNK....DUNK.....DUNK. En mann som jobber som deo-sniffer, ser absurditeten i dette da det flyr en due inn i arbeidslokalet. Bobbie Peer har en flott komposisjon og gir oss noen sterke gode bilder fra framtidens Bergen(?).

Hovedfilmen Look Both Ways, av debutanten Sarah Watt, er en ganske dyster og deprimerende film. Den har et stort persongalleri som får en tøff helg. Filmen handler om død, kreft, uønskede barn og mer. Hovedrollen Illustratøren Meryl kommer hjem fra sin fars begravelse å blir vitne til at en mann snubbler foran et tog og dør. Filmen spiller så videre på livet de neste tre dagene mellom alle de involverte. Fotografen Nick på ulykkestedet har nettopp fått vite at han har kreft. Disse to sine tankesekvenser blir vist på en utrolig kul måte, Meryl ser ting som malte/tegna bilder, mens Nick ser det som fotografier. Men sjølv om dette er filmens hovedfigurer er kansje etter min mening forholdet mellom togføreren og hans sønn det sterkeste. Bildene og symbolikken rundt dette tause forholdet er sterkt.

I tillegg er det mange gode personkarakterer i filmen. Sarah Watt har fått til mye i sin debutt film. Det er en god regi, og hun kan nok surfe videre på en del av de særtrekkene hun viser som regiør i denne filmen. Det eneste jeg ikke likte var slutten.

En kamp om rettferdighet

Streiken i oljeservice handler om rettferdighet og like vilkår. Det finnes ingen grunn til at de som jobber innenfor oljeservice skal ha dårligere vilkår enn andre oljearbeidere på sokkelen. Ingen trenger å synes synd på oljeserviceansatte for at de tjener for dårlig. Men hvorfor skal denne gruppen ligge lavere i lønn enn de andre gruppene? Oljeservice er den gruppen på sokkelen som det blir stilt størst utdanningskrav til. Her er både fagarbeidere, sivilingeniører og geologer.

Etter streiken innenfor oljeservice i 2002 var det mange som trodde at man skulle få en lønnsutvikling innenfor denne gruppen som tilsvarte utviklingen for andre grupper på sokkelen. Arbeidsgiverne ga til og med inntrykk av det. Etter den tid har arbeidsgiverne brukt krefter på å løpe fra det de lovet i 2002. 75 prosent av medlemmene i Nopef på sokkelen har fått 40.000 kroner i tillegg de neste to årene. Medlemmene i oljeservice blir tilbudt 38.000 kroner.

I tillegg blir de nektet ventetidsbetaling (kompensasjon når en ansatt ikke kommer seg hjem fra plattformen etter 14 dager). De andre store gruppene på sokkelen har slik ventetidsbetaling. Oljeservicearbeider har også dårligere arbeidsrotasjoner enn andre grupper. Noen blir sågar tvunget til av arbeidsgiver til å ta ferien ut i overtidsbetaling i stedet for å ta fri. Det blir penger av slikt, men det er svært familiefiendtlig.

Oljearbeidernes krav er:
-Lik lønn som for andre ansatte på sokkelen
-Ventetidsbetaling som for andre ansatte på sokkelen
-Arbeidsrotasjoner som for andre ansatte på sokkelen

Streiken startet den 21. juni og den 21. juli har det gått en måned.

Israel på en ny mordertokt

Morderstaten Israel viser på nytt muskler for sine naboer. Israel vil nå spre frykt til hele den arabiske verden gjennom angrepene på Gaza og Libanon. Israel dekker disse kriminelle angripene bak tynnslitt propaganda om krig mot terror og for å redde sine soldater, men man må være naiv, som H-melk, for å skjønne at dette har vært godt planlagt fra de Israelsk hold. Israel er en godt organisert millitærstat å gjør ikke noe uten at ting er godt planlagt.

Men likevel klarer Israel å lure trill rundt de Internasjonale byråkrater, eller i det minste ved hjelp av sin store venn USA, til å tro at det er demokratisk valgte regjeringer og parlamentarikere som er terrorister, og ikke terrorstaten Israel.

Nå må folk samle seg å stå sammen i solidaritet, for rettferdighet i Midtøsten. Mot Amerikansk og Israelske okkupasjoner av andre nasjoner. Så møt opp lørdag 22. juli kl. 13.00 foran Stortinget å protester mot Israels terror!

Arvikafestivalen noll6

Sol, sommer og glade toner har fylt den lille svenske byen Arvika de siste dagene. Artister som Turbonegro, Franz Ferdinand, Nitzer Ebb, Slagsmålsklubben og mange fler blåste hodene av små svartkledde i Sverige.

Mindre Nils og Sternfall er et kelzmerband med den sjarmerende homofile jøden fra nordland med navnet Nils som frontfigur. Nils sitt humoristiske snakk om utfordringene som en ung jødiskhomo fra nordland gjør at publikum humrer seg gjennom pausene mellom kelzmersangene.

Thåström vår gamle helt fra Imperiet og Ebba Grön spilte inn søndagskvelden. Thåström var i sitt litt roligere hjørne denne kvelden. Mange rolige låter, Thåströmske versoner av gamle proglåter, noen få fra Imperiet, men ingen låter fra Ebba Grön tiden. Thåström har tydeligvist blitt litt eldre, og det var nok flere som savna allsang med låter som staten og kapitalen og 800 grader m.m. Men uansett er vel Thåström en av skandinavias kuleste manlige vokalister...

Du är Christer Pettersson du Också var poesi med litt gitar for en liten gjeng mennesker seint på fredagskvelden. Humoristiske realistiske dikt, innblandet med historier om første punkband, Hva avdanka svenske TV-stjerner gjør nå med mer, gjorde at publikum humra godt mellom gitar klimpringa.


...And you will know us by the trail of dead kom opp på scenen litt stessa over at ikke alt gikk som det skulle. Etter tre låter gikk også trommesettet til hælvete. Mer stress og en låt uten trommene som kjennetegner ...And you will know us by the trail of dead. Sjølv om Apolloscena var litt for liten for dette bandet. Og at de som har sett ...And you will know us by the trail of dead savner det ekstra trommesettet. Så var det en konsert med masse lyd og energi

Mange gledet seg nok til Covenant konserten. Konserten startet svakt, med dårlig lyd og litt falsk vokal. Men sjølv for den svake starten så kom det bedre låter etterhvert og stemninga var kjempe høy i sirkusteltet.

Ellers var Campingen den verste søppelhaugen jeg har sett på festival.

Storby-natt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det direr av en lys jeg skulde kjenne...
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menneskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her visker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.

av Rudolf Nilsen

Tor Ærligs - HjerteMosaikk #3

Ett lite hefte i blå/sort/hvit har kommet fra den filosofiske Tor Ærlig. Med 3 novele serier og en del Hjertemos og Helt Ærlig (korte tegneserier) i tillegg så er det et fint hefte på 48 sider. Novela "en sivilisert synders bekjennelser" tar for seg den norske mottagelsen av pakistanske barn på 70-tallet. Dette er en god beskrivelse av naivrasismen. "Kontakt" er en veldig ærlig og sann hverdagsrealisme, men det blir litt for standar jippi til å imponere noe særlig.

Den beste novella er "Jeg - en seriemorder". En mann tenker tilbake til da han var ni år og skulle ta sjølmord i vasken fordi han ikke fikk hund. Historia handler videre om hvordan han drepte kattene på landet. Om en mor som beskriver han som en engel mens han sjøl drukner i fortvilelse og samvittighetskvaler.

Av de korte tegneseriene er vel den Hjertemosen med familien som ser på nyhetene som faller best i smak. Der foreldra bare sladrer om uttalen til programlederen, men ber ungen holde kjeft når han spør "Hvorfor sier de at vi er i krig, mamma?..." . Ellers er trynetillegg på side 28 en fin oversikt over Tor Ærligs maskuline galleri.

Tor Ærlig er jo en travel mann og allerede til høsten kan vi glede oss til at Hjertemosaikk #4 kommer. Og da kommer han også ut med CD.

Hat og Kjærlighets store Juli undersøkelse

Hei

Siden det kansje blir stille et par dager på denne bloggen pga. sol og at ingen sløser bort for mye tid foran data'n. Så burde du svare på Hat og Kjærlighet sin store Juli undersøkelse.


Svar på Hat og Kjærlighets Juli undersøkelse her


Les resultatene av Hat og Kjærlighets Juli undersøkelse her

Trygge Kabul

Kabul er trygt så dit sender UNE Afghanere som har kommet til Norge som flyktninger. Men hvor trygt er Kabul? Et lite søk på internett gjorde at jeg ikke akkurat fikk lyst å flytte dit.


15 juni: 2 drept i Kabul
7 juni: 4 drept i Kabul
31 mai: 12 drept i Kabul
29 mai: 5 drept i Kabul
5 mai: 6 drept i Kabul
7 februar: 17 drept i Kabul(det er også opplysninger om 39 drepte i sjølmordsbombinger i kabul mellom 1/1/06 og 2/2/06)


Afghanistanekspert ved PRIO, Kristian Harpviken, kom hjem fra Kabul søndag kveld. Og sier at "Sikkerhetssituasjonen i Kabul ikke er god"

Mao - Mot liberalismen

I dag legger Hat og Kjærlighet ut en liten Mao tekst som inneholder mange smarte ord. Du kan også lese den som tegneserie del1, del2, del3, del4, del5, del6, del7. God lesning.


Vi er for aktiv ideologisk kamp, for det er det våpenet som kan sikre enhet innafor partiet og i de revolusjonære organisasjonene, og dette tjener kampen vår. Alle kommunister og revolusjonære må bruke dette våpenet.

Liberalismen derimot, forkaster ideologisk kamp, og er for prinsippløs fred. Dette gir opphav til en råtten, spissborgerlig stil, og fører til at noen enheter og noen enkeltmedlemmer i partiet og i de revolusjonære organisasjonene forfaller politisk.

Liberalismen kommer til uttrykk på ulike måter.

Du veit godt at en person har gjort feil, men du lar det passere for å holde på freden og vennskapet. Du tar ingen prinsippdiskusjon med han, fordi han er en gammel kjenning, en sambygding, en klassekamerat, en nær venn, en du er glad i, en gammel arbeidskamerat eller en tidligere underordna. Eller så kommer du bare så vidt inn på saka istedenfor å ta den opp grundig, for å bevare det gode forholdet mellom dere. Dermed skader du både organisasjonen og personen det dreier seg om. Dette er ei form for liberalisme.

Du driver med uansvarlig kritikk bak ryggen på folk istedenfor at du aktivt legger fram forslag i organisasjonen. Du sier ikke det du mener rett ut til folk, men baksnakker dem. Eller du sier ikke noe på møter, men sladrer etterpå. Du gir fullstendig blaffen i prinsippene for kollektiv livsførsel, og gjør bare det du sjøl har lyst til. Dette er ei annen form.

Du lar ting skli når de ikke angår deg sjøl. Du sier så lite som mulig, sjøl om du veit utmerka godt hva som er feil. Du er verdensklok, holder deg på den sikre sida og er bare opptatt av at ingen skal ha noe å utsette på deg. Dette er ei tredje form.

Du adlyder ikke ordre, men setter dine egne meninger foran alt annet. Du krever at organisasjonen skal ta særskilte hensyn til deg, men godtar ikke disiplinen. Dette er ei fjerde form.

Du angriper andre personlig, er kranglevoren, øser ut nag til andre eller er hevngjerrig, istedenfor å diskutere og føre kamp mot feilaktige oppfatninger for å få enhet og framgang, eller for å få arbeidet gjort skikkelig. Dette er ei femte form.

Du hører feilaktige oppfatninger uten å reise innvendinger, eller til og med kontrarevolusjonære meninger uten å melde fra. Isteden tar du det med ro, som om ingenting har hendt. Dette er ei sjette form.

Du er blant massene, men driver verken propaganda eller agitasjon, tar ikke ordet på møter, gjør ikke undersøkelser og stiller ikke spørsmål. Du bryr deg ikke om massene, og er ikke opptatt av deres velferd. Du glemmer at du er kommunist, og oppfører deg som en vanlig borger. Dette er ei sjuende form.

Du blir ikke opprørt når du ser noen skade interessene til massene. Du prøver ikke å få han fra det, stanse han eller snakke han til fornuft, men lar han fortsette. Dette er ei åttende form.

Du arbeider halvhjerta, uten en bestemt plan eller innretting. Du arbeider skjødesløst og holder det gående på et vis - "så lenge en er munk, fortsetter en å ringe med klokka". Dette er ei niende form.

Du mener at du har gjort revolusjonen store tjenester, og er stolt over å være veteran. Men du duger ikke til store oppgaver og forakter små, du slurver med arbeidet og er slapp til å studere. Dette er ei tiende form.

Du er klar over dine egne feil, men forsøker likevel ikke å rette på dem. Du er liberal mot deg sjøl. Dette er ei ellevte form.

Vi kunne rekne opp flere, men disse elleve er de viktigste.

Alle sammen er uttrykk for liberalisme.

Liberalisme er uhyre skadelig i et revolusjonært kollektiv. Liberalismen er et etsende stoff som tærer bort enheten, undergraver samholdet, fører til likegyldighet og skaper uenighet. Den skader den stramme organiseringa og strenge disiplinen i de revolusjonære rekkene, hindrer at politikken blir satt ut i livet, og fjerner partiorganisasjonene fra massene som partiet leder. Liberalismen er en svært skadelig tendens.

Opphavet til liberalismen er småborgerlig egoisme. Den setter egne interesser i forgrunnen og skyver interessene til revolusjonen i bakgrunnen. Dette fører til ideologisk, politisk og organisatorisk liberalisme.

Liberalistene ser på de marxistiske prinsippene som abstrakte dogmer. De sier at de er for marxismen, men de er ikke villige til å omsette den i praksis eller gjøre det fullt ut. De er ikke villige til å bytte ut liberalismen sin med marxisme. De har både litt marxisme og litt liberalisme - de er marxister i ord, men liberalister i handling. Marxismen gjelder for andre, liberalismen for dem sjøl. De har begge deler på lager, men hver til sitt bruk. Sånn tenker en del folk.

Liberalismen er et uttrykk for opportunisme, og står i grunnleggende motsetning til marxismen. Liberalismen er negativ, og objektivt sett hjelper den fienden. Derfor syns fienden det er bra at den fortsatt fins i våre rekker. Slik er liberalismen og derfor hører den ikke hjemme i de revolusjonære rekkene.

Vi må bruke marxismen, som er positiv, til å overvinne den negative liberalismen. En kommunist må være fordomsfri, pålitelig og aktiv. Han må sette interessene til revolusjonen like høyt som sitt eget liv, og han må la interessene til revolusjonen gå foran sine egne. Han må alltid og overalt være prinsippfast og kjempe utrøttelig mot alle feilaktige oppfatninger og handlinger. På den måten kan han styrke det kollektive livet i partiet og banda mellom partiet og massene. Han må være mer opptatt av andre enn av seg sjøl. Bare en slik person fortjener å bli kalt kommunist.

Alle trufaste, ærlige, aktive og rettskafne kommunister må gå sammen om å kjempe mot tendensene til liberalisme som enkelte blant oss har, for å hjelpe dem på rett veg. Dette er ei av oppgavene våre på den ideologiske fronten.