Kunsten å tenke negativt

Positivitetsgjengen til Tori er på vei for å verve et nytt medlem. Men Geir har ingen interesse for å høre etter. Han vil kjøre sitt eget løp.

Tori leder en gruppe for mennesker som må tenke mer positivt på vegne av kommunen. Marte (som er lam etter en fjellklatreulykke) og kjærsten hennes Gard er det superglissende glansbilde. Lillemor og Asbjørn er med på laget, med kansje ikke så stor banansmilfaktor, når de skal verve den hasjrøykene og krigsfilm tittende Geir....

Geir har dermed en annen filosofi enn å smile vekk problemene sine. Geir sier føkk de andre.

Bård Breien har gitt kinopublikumet en god leksjon i kunsten å tenke negativt. Det er en hærlig pustepause i norsk film med en god svart komedie. Det er ganske rock'n'roll over historia. Og det blir til og med litt koselig å se den. Men det fins sjølvsagt dypere mørke, destruksjon og negativtenkning å filme der ute.

Håndverket er veldig godt i starten, men utover filmen blir det mere normalt. Mye tøff musikk, som f.eks Cash, hjelper også filmen fram mot mål.

Det er en kunst å tenke negativt om kunsten å tenke negativt, men likevel vil jeg si at den nok ikke er årets norske film.

Svar på utfordring

1. Politisk ideologi du forfektar?

KOMMUNISMEN! Ideen om at klasser ikke trenger å eksistere, at ingen trenger å styre eller bli styrt, men at vi kan fungere sammen som et stort kollektiv eller fellesskap. Et samfunn der folk gir etter behov og får etter evne.

2. Politisk ideologi du foraktar mest?

Nazismen

3. Materialist eller idealist?

Materialist så klart. Man må forstå ting ut i fra verdens matrielle virkelighet. Og jeg er veldig opptatt av ting i tilegg.

4. Plikt- eller konsekvensetikk i politikken?

Hovedsaklig konsekvensetikk, men noe bør være plikt også.

5. Politisk oppvakning?

Har nok alltid vært politisk. Men det var mye sammen noen venner på ungdomskolen at jeg begynte å diskutere og studere politikk. De valgte ikke samme revolusjonære vei som meg. Så når jeg ble med i RU, fikk jeg masse spennende erfaringer med praxis, som har korigert de teoriene jeg har lest før og etter.

6. Politisk omveg?

Altfor mange omveier, men de har vært nødvendige for å utvikle seg. Hvis stien hadde vært rett så hadde nok politikken både vært kjedelig og feilaktig.

7. Enkeltpersonar som påverka deg mest politisk?

Det er veldig mange.

Mari er vel min viktigste diskusjonspartner som jeg har lært veldig mye av

8. Bok som har påverka deg mest politisk?

Det kommunistiske manifest

Tidskriftet Rødt!/Røde Fane

9. Største bresten i ideologien du forfektar?

Sosialismen

10. Viktigaste politiske enkeltsak?

Å skape et klasseløst kommunistisk samfunn

Nå vil jeg utfordre Kenneth og Studenten siden det er lenge sida de blogga om noe fornuftig

Navnedag og 1 måned igjen til bursdagen min!

I dag er det min siste navnedag i 2006, og ingen har grattulert meg ennå. Huff, så trist verden er! Det er også en måned igjen til jeg har min 24de bursdag og da begynner man å lure på hva man egentlig ønsker seg i bursdagsgaver. Hmm. Veldig vanskelig egentlig. Resten av året er det dødslett å komme på hva man vil ha i bursdagsgaver, men så fort bursdagen nærmer seg så får man hjerneteppe.

Det med hjerneteppe er jo utrolig fryktelig. Spesielt når man er så glad i å få gaver som jeg er. Når papiret rives av mine venner og familie har brukt tid og ressurser på å klekke ut. Er jeg i det samme lykkeland som en 5-åring på bursdagen sin. Men siden jeg sitter med hjerneteppe på hva jeg ønsker meg nå en måned før bursdagen min, hvordan kan da mine venner og min familie få noen hint om hva jeg ønsker meg.

Hvis dette blir for vanskelig så kan jeg kansje spørre mine lesere om hjelp????

Globaliseringskonferansen 2007

Nå til helga er det globaliseringskonferanse igjen....
.... I den forbinelse kommer en liten guide til noe av det fantastisk spennende du kan få med deg!

Fredag 20.10 kl10-12

Er en alternativ bærekraftig økonomisk utvikling mulig innenfor et frihandelsregime?
Case: Den bolivarianske republikk av Venezuela

Gitt problemstillingen; Er en alternativ bærekraftig økonomisk utvikling mulig innenfor et frihandelsregime?, søker seminaret å sette søkelys på Den bolivarianske republikken Venezuela. Det drøftets hvorvidt den bolivarianske modell og ideologi kan være en alternativ måte å bygge samarbeid og integrasjon i regionen på.

Innledere: Olaf Svorstøl, Circulos Bolivarianos de Noruega (CB), Eirik Vold, Latin-Amerikagruppene, Carlos Escarrá Malavé, nestleder i Utenrikskomiteen i Venezuelas nasjonalforsamling (ikke bekreftet)

Arrangør: Latin-Amerikagruppene, RV, SU, Circulos Bolivarianos de Noruega Sted: Sal D

Fredag 13.30-1530 Fri flyt - om EUs Tjenestedirektiv og kampen mot sosial dumping
EUs statsledere har kommet med et forslag til Tjenestedirektiv som skal behandles før jul. Hensikten er å øke konkurransen i et voksende tjenestemarked. Soria Moria-erklæringen åpner for at Norge kan benytte seg av vetoretten i EØS-avtalen dersom direktivet vil føre til sosial dumping. Stormøtet vil belyse ulike sider av EUs tjenestedirektiv.
Innledere: Christophe Ventura, Attac Frankrike, Eva.-Britt Svensson, EU parlamentsmedlem, Kartika Liotard, det nederlandske sosialistpartiet, Stein Kristiansen, nestleder Handel&Kontor, Roar Eilertsen, De Facto.
Arrangør: Nei til EU, For Velferdsstaten og Attac
Sted: Sal B

Fredag 1600-1800

Er en annen venstreside mulig ? Vi trenger å utvikle en sterk og radikal venstreside som kan stoppe nyliberalisme, rasisme og krig. Det har gått ett år siden stortingsvalget, men de store snuoperasjonene i norsk politikk lar vente på seg. I mange land har det dukket det opp nye partier til venstre for det etablerte sosialdemokratiet, som Linkspartei i Tyskland og Respect i England. Trenger den norske venstresida et nytt parti?
Innledere: Marte Mjøs Persen, Rød Valgallianse, Monika Ustad, Internasjonale Sosialister, Knut Kjeldstadli, Sosialistisk Venstreparti, Athar Ali, Norsk Innvandrerforum.
Arrangør: Internasjonale Sosialister og Rød Valgallianse Sted: Rom 4

Lørdag 1000-1200
6-timersdagen - gull verdt! Har Norge råd? Er jobben livets viktigste innhold? Den ukjente historien til 6-timersdagen i Norge og USA blir presentert på dette møtet, og vi vil ta opp rollen til både myndighetene og partene i arbeidslivet. Lysbildeforedrag ved For 6-timersdagen.
Innledere: Astri Melheim og Maren Rismyhr fra For 6-timersdagen.
Arrangør: Kvinner på tvers
Sted: Blå Salong

les mer på http://www.globalisering.no

The devil wears Prada

Vil du kaste penger på bålet? Da får du gå å se The devil wears Prada.....

Det er ikke noe nytt at hollywood lager menningsløse idiot komedier uten virkelig innhold. Filmer om motebransjen er heller ikke noe nytt. Men en film som handler om noe av det vakreste som skapes av klær burde blitt laget av noe annet enn en regisør i Jesus-sandaler. Hvis god film er f.eks Mark Jacobs sko så er The devil wears Prada blitt kjøpt på skopunkten!

Noen få gode billige vitser og referansene til Jarlsberg er vel det eneste som kommer seg over 0-poengs streken. Romantikken var kjedelig som Cubus, Historien var lagd på et hasjrøykende batikkseminar og der filmen kansje burde kommet med et budskap var det fraværende som klessmaken i Full House.

Så jeg vil heller anbefale at du tar turen innom Oslo Dokumentarkino i morgen der de viser Darwins Nightmare

Utopi Revolusjon Sosialisme

Denne bokomtalen har vært trykt i Rødt! nummer 03/06. Det går ann å lese mer om boka her, eller lese Elvis Bling Laden sin omtale.

Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme, skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?

Det er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl burde gjøre nå.

Boka kritiserer også marxismen. Bals og Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen, og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise statssosialismen.

Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn (boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.

Bals og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet, blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka heller ikke.

Når det kommer til organisasjonsspørsmålet setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.

Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være interessant for andre som diskuterer omorganisering på den revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det nye sosialistiske samfunnet uten stat.

Aktiv klassekamp etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til ens doktriner." (Side 119.)

Alt i alt så klarer ikke boka å overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større offentlig debatt om sosialismen her i Norge.

Smakløs sekterisme

Rød Ungdoms leder Mimir, har i sin blogg rast over venstresida dårlige kles- og musikksmak i to innlegg. Men i sitt forsøk på å framstå som mere "normal", "en del av folk flest", så bomer han totalt. Det er sant at det ikke er noe mer eller mindre revolusjonært å kle seg som punker eller å kle seg som hiphoper eller å kle seg som Blærumsgutt. Men så å gå ut å spy ut galle mot alle som man synes på venstresida kler seg stygt, er å bomme totalt. Da bytter man i værste fall en sort for sekterisme (Vi må bare se helt frika ut, ellers er vi ikke radikale nok) med en annen (Vi må kle oss som arbeidsfolk eller så blir det aldri revolusjon)

Det å være revolusjonær eller kommunist handler sjølvsagt litt om klesstil og musikksmak. Får det er ikke alltid like kult å høre på dønn reaksjonær musikk eller ha klær som er lite funksjonelle når du skal klistre plakater. Men først å fremst handler det om en ide. En ide om et samfunn uten klasser, med frihet og likhet, et oppløst patriarkat og at alle gir etter evne og får etter behov. Og den ideen kan man ha uannsett hvordan man foretrekker å gå kledd.

Til slutt kan det jo gå ann å lære av giraffene

Fun-da-mental

Alt for få hadde funnet veien til Sentrum Scene i går. Flotte og solidariske artister som Valentouretts, Salvatore, Gatas Parlament og ikke minst Fun-da-mental, spilte opp for å få sendt kriseteam til Gaza.

Det har nå gått 6 år siden jeg så Fun-da-mental sist. Da var jeg på Roskilde. Sirkustelte de spilte i var stappfult. Og det var mye energisk dansing innblanda i det politiske budskapet. Publikum tok over etterhvert i showet, og vi var en stor gjeng som sto på scena og dansa.

Siden den gang har to fly flyd inn i to tårn. En gal amerikaner har innvadert to land. Og Fun-da-mental har fått litt støre problemmer med å selge skivene sine. Konserten var prega av mye antikrigsbudskap o.l. Det tok aldri helt av med noen få palestinaaktivister på Sentrum Scene. Men Fun-da-mental spilte helt greit, sjølv om publikum sto mest stille med ølglasset.

Hele kvelden ble avslutta med Fun-da-mental sin lille oppmuntring til å bli anarkist.