Thursday, December 17, 2009

Ikke rør sykelønnsordninga!

Sykelønnsordninga er en av våre viktigste velferdsgoder. Samfunnstopper presser nå på for å svekke viktige velferdsordninga i fare. Høyreideolog Cristin Clemet vil innføre karensdager og statsminister Stoltenberg vil øke arbeidsgivernes økonomiske bidrag til sykelønnsordninga, og delvis kompensere dette ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Det sannsynlige resultatet av Stoltenbergs forslag er at mange arbeidsgivere vil unngå å ansette folk som har redusert arbeidskapasitet av ulike grunner. Befolkningsgrupper som har større sannsynlighet til å ha kortere eller lengre helseplager vil nok oppleve at arbeidsmarkedet blir trangere. Statsministerens forslag er et ekskluderingsforslag på et område der det trengs inkluderingsideer.

I media framstilles det som om Norge har spesielt mange langtidssykemeldte eller personer utenfor arbeidslivet av andre grunner. Sannheten er at det er omvendt. I Norge er yrkesdeltakelsen svært høy. 75 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb, mens gjennomsnittet innenfor OECD er 62 prosent. Forskjellen skyldes først og fremst høyere yrkesdeltakelse blant kvinner og eldre. Ettersom disse to gruppene uføretrygdes og sykemeldes i høyere grad enn andre, blir utgiftene til sykelønn og uføretrygd, isolert sett, relativt høye.

Det er svært høy produktivitet i norsk næringsliv, og kravet om størst mulig profitt har vært viktigere enn alt annet. Dette råkjøret har medført at stadig flere ikke har klarer å henge 100% med i arbiedslivet. Undersøkelser viser at de utallige omstillingene som har vært gjennomført både i privat og offentlig virksomhet har medført både økt langtidsfravær og uføretrygding.

For å forebygge utstøting og tilbakeføre folk til arbeidslivet er det nødvendig med ulike tiltak. Tillitsvalgte og verneombud må få større innflytelse over arbeidsmiljøarbeidet i bedriftene. Det må føres en ny personalpolitikk i offentlig virksomhet, og det må bli slutt på systemer der de må konkurrere med seg selv. Dette gjelder bl.a. i sykehusene. Problemet er at utviklingen går i stikk motsatt retning. Anbud og kontroll- og overvåkingssystemer presser de ansatte til det ytterste. Det
offentlige preges av stadige omstillinger der lederne skal være "tøffere" enn private ledere.

Angrepet på sykelønna må slås tilbake. Derfor er det bra at LO-avdelingene i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim har sagt fra at de vil gjøre det som er nødvendig for å stoppe dette. Fagbevegelsen, både i og utenfor LO, har tidligere vist at de vil slåss for å forsvare dagens sykelønnsordning, og det kan bli nødvendig enda en gang.

Wednesday, December 02, 2009

Slik styres Oslo

Byrådet styrer Oslo kommune som om det var et konsern. De ønsker at alle kommunens etater og bydeler skal drives på samme måte som private bedrifter. Alt skal styres ut fra bedriftsøkonomiske hensyn.

Rødt har et annet utgangspunkt. Vi mener at enhver beslutning om hva slags kommunal tjenesteyting vi skal ha i Oslo, skal ta utgangspunkt i hva befolkninga har behov for.

Nær halvparten av de pengene Oslo kommune skal bruke i 2010, står oppført i et bydelsbudsjett. Men bydelsutvalget har ikke myndighet til å avgjøre hva innbyggerne i bydelen trenger av blant annet barnehager, hjemmetjenester, SFO og helsestasjoner. Blant politikere er det blitt vanlig å skyve ansvaret nedover, men det er budsjettforhandlingene i bystyret og et komplisert kriteriesystem som avgjør hvor mye penger hvert bydelsutvalg skal få lov å bruke for å løse oppgavene de har fått ansvaret for.

Kriteriesystemet framstilles som upolitisk, objektivt, ja nesten som vitenskapelig. For de fleste er det ubegripelig.

Først deles budsjettramma for bydelene inn i fire (fem) funksjonsområder:

- FO1 er helse, sosial og nærmiljø.
- FO2A er barnehager.
- FO2B er oppvekst.
- FO3 er pleie og omsorg.
- FO4 er økonomisk sosialhjelp.

For hvert funksjonsområde er det laga sett av kriterier. Noen av kriteriene er: Alderssammensetning i bydelen, andel barn i ulike aldersgrupper med enslig forsørger, lavinntekstsandel, andel ikke-vestlig statsborgerskap, andel ikke gifte eldre. Hvert kriterium har en gitt vekt som skal ganges med hver bydels andel av hvert kriterium. Når et dataprogram gjennomfører alle disse regnestykkene, får man vite hvor stor budsjettramme hver bydel skal ha.

Slik framstår fordelinga mellom bydelene som rettferdig og ”upolitisk”. Men vektinga av de ulike kriteriene er sjølsagt er uttrykk for politisk prioritering. Og det er et enda klarere politisk valg når man slavisk bruker en teoretisk fordelingsnøkkel uten å ta hensyn til erfaringstall som sier hva det er behov for og hvor mye de konkrete aktivitetene i hver bydel virkelig koster. Kriteriesystemet gjør disse politiske valga usynlige.

Kriteriesystemet tar i liten grad hensyn til at forskjeller i klassesammensetning og levekår mellom bydelene har stor betydning for hva som trengs av kommunal tjenesteproduksjon. For eksempel tas det ikke hensyn til at levealderen på østkanten i snitt er ti år kortere enn i vest. Slik bidrar systemet til å forsterke klasseforskjellene i byen. Når fordelinga dessuten gjøres ut fra to år gamle data, favoriserer det bydeler med stabil befolkningssammensetning. Det er i hovedsak de delene av byen hvor de velstående bor.

Alt i alt er kriteriesystemet et godt verktøy for politisk ansvarsfraskriving, mens det er dårlig egna til å sikre ei rettferdig økonomisk fordeling. De siste årene har vært prega av brutale kutt i bydelsbudsjettene. For bystyrets flertall er det bekvemt å skjule politiske beslutninger i kriteriesystemets vitenskaplige innpakning.

Oslo bystyre har valgt å ha en svak kommuneøkonomi. Det har valgt å ikke holde tilbake innbetalinger til staten i påvente av driftsmidler til pålagte oppgaver. Det har valgt å ikke skaffe seg inntekter gjennom en sosial eiendomsskatt på store boliger og næringsbygg. Det har valgt et
lavt låneopptak.

Disse valgene har dels vært uttrykk for lojalitet med klassefrender i regjeringa. Men hovedsaken er nok at nedtrapping av kommunale tjenester til fordel for privat kapital er et mål i seg sjøl for byrådet. De vil skape et marked for private selskaper som vil selge velferdstjenester.

Samtidig velger byråd og bystyreflertall å fraskrive seg ansvaret for de konkrete resultatene av politikken de velger. Dette kommer til syne ved at de bare reduserer bydelenes rammer. Bystyret legger ikke selv ned verken fritidsklubber eller eldresentre. Konsekvensene kommer først til syne i den enkelte bydel. Ofte blir dette fordelt gjennom året. Bydelsutvalgene fatter vedtaka om hva som skal kuttes. Slik går bystyret fri for politisk ansvar for egne beslutninger.

Bystyreflertallet bør stå til ansvar for den politikken de vedtar. Rødt vil i budsjettbehandlinga i desember foreslå endringer i Oslos økonomireglement: Bydelsutvalget skal behandle bydelens budsjett ut fra den kunnskapen de har om bydelens virkelige behov, og ikke med utgangspunkt i ei forhåndsdiktert budsjettramme. Etterpå skal den endelige salderinga av bydelenes budsjetter overlates bystyret.

På den måten får bystyret både kjennskap til behovene i bydelene og en samla oversikt over konsekvensene av egne vedtak. Da må bystyret ta det politiske ansvaret viss det vedtas nedskjæringer og omdisponeringer som ikke er begrunna i endra behov.

Thursday, November 26, 2009

Nei til lønnsmoderasjon!

Samfunnstopper i regjering og næringsliv presser nå på for en ny tid med lønnsmoderasjon, eller et nytt «solidaritetsalternativ» som de også kaller det.

Det såkalte «solidaritetsalternativet» bygger på solidaritet til arbeidsgivere, ikke mellom arbeidere. Lønnsmoderasjon fra arbeidstakernes side vil føre til større utbytte til investorene. Arbeidere får en mindre del av kaka, mens direktører og investorere får en større. Og investorene og direktørene har ikke mye solidaritet med arbeiderne når de ønsker å effektivisere i oppgangs tider. Da er det arbeiderne som mister jobben eller må jobbe hardere.

Eierne i mange bransjer har et betydelig overskudd. Selskaper med store internasjonale investorer i ryggen. Hvis arbeidstagerne viser moderasjon i disse bransjene, innebærer det at de pløyer større fortjeneste inn i disse selskapene. Dette blir det en skjeivfordeling av.

I dagens Norge er det store lønnsforskjeller. Både mellom kvinner og menn, og mellom de med lavlønn og vanliglønn. Det er viktig at disse forskjellene blir retta opp i framtidige lønnsoppgjør. En likelønnspott i tariffoppgjøret 2010 kan være en start på å utjevne noen av de urettferdige forskjellene. Lønnsmoderasjon fra arbeidstagernes side vil ikke minske forskjellene og urettferdighetene i Norge, bare forsterke dem.

LOs medlemmer må alltid stå fast på at bedrifter som ikke tåler kollektive avtaler ikke har livets rett.

Tuesday, November 03, 2009

Kan jordbruket fø verden? (bokomtale)

Christian Anton Smedhaug:
Kan jordbruket fø verden?
Universitetsforlaget, 2008,269 sider

Christian Anton Smedhaug stiller spørsmålet som alle samfunnsengasjerte mennesker bør interessere seg for: Har jordbruket mulighet til å fø verdens voksende befolkning? Smedhaug besvarer spørsmålet ved å gi oss en grundig gjennomgang av flere spørsmål knyttet til dagens globale jordbruk. Han ser på spørsmålet med kunnskaper innen mange fagområder, fra økologi, agronomi, historie, idéhistorie og til økonomi.

Boka inneholder en mengde fakta, grafer og tabeller som gjør den svært nyttig for alle som kunne tenke seg å delta i landbruksdebatten.

Smedhaug understreker behovet for en ny global jordbrukspolitikk for å møte framtidas utfordringer og rette opp i dagens urettferdige skjeve fordeling. Utviklingen av jordbruket er svært viktig for utviklingslands muligheter for å bli i-land. Uten en jordbrukspolitikk som gir gode utviklingsmuligheter, blir det få eller små muligheter for utvikling av industri. Smedhaug viser til en rekke eksempler på i-lands utvikling som underbygger dette.

Boka peker på en rekke virkemidler forfatteren mener trengs i en ny jordbrukspolitikk, som har som mål å øke produksjonen mer enn behovet. Forfatteren mener produksjonen må dobles i det kommende århundre, fra 2000 millioner tonn til 4000 millioner tonn. Hva slags politikk som kan gi tilstrekkelig stimuli til økt produksjon, er omdiskutert. Forfatteren argumenterer for at virkemidlene først og fremst må være tilpasset de nasjonale produksjonsforholdene og landbrukets særtrekk, med mål om å gi mulighet for en god inntekt av å dyrke jorda. Et produktivt og framtidsretta jordbruk må ikke bare ha økologisk og økonomisk bærekraft, men også sosial bærekraft.

Det trengs en større debatt om jordbrukets utfordringer, og Kan jordbruket fø verden? gir et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

Publisert i Rødt! 0309

Wednesday, October 28, 2009

Kommunen må ta ansvar!

Utdanningsdirektoratet har laget en oversikt som viser at over 3.000 søkere til læreplass ikke hadde fått noe tilbud. Mange ungdommer som har satset på et yrke må nå tenke nytt på yrkesvalget sitt. Det er godt kjent at et tredje år med yrkesfag på skole ikke er like kvalifiserende som det å ha læreplass. Det har i mange år vært et viktig krav om at retten til læreplass skal lovfestes.

Men i vente på at denne retten lovfestes kan ikke kommunene og politikerne bare vente. Kommunene burde gå foran med et godt eksempel og satse tungt på kommunale læreplasser. Med den økonomiske krisa er ikke mange forundra over at det er nettopp innen bygg og industri mange nå mangler læreplass, men at helsearbeiderfaget er med i toppen av oversikten, er en skam for kommunene.

Oslo er blant de fire dårligste fylkene til å formidle læreplasser. Bare halvparten av de som har søkt om læreplass i helsearbeiderfaget i Oslo har fått. Blant de andre områdene der kommunen burde vært et naturlig sted for læreplass, er også mangelen stor.

Skal kommunen ha mulighet i framtida til å ansette fagarbeidere som er med på å sikre en god kvalitet på eldreomsorgen, barnehagene og SFO, så må de ta ansvar nå. Oslo kommune burde gå foran i årets budsjettbehandling og sikre pengene til flere læreplasser.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen

Wednesday, October 21, 2009

Mer felles fritid

Debattinnlegg i Dagbladet onsdag 14. oktober

De siste årene har vi vært vitne til en svært negativ utvikling når det gjelder åpningstider i varehandelen. Dagens situasjon fører til at bedriftseiere, i sin higen etter større profitt, i stadig større grad utvider åpningstidene. De siste ukene har også ICA/Rimi og Rema 1000 gjort det klart at de vil satse på søndagsåpne Brustad-buer.

I løpet av de siste årene har presset på åpningstidene økt. I mitt nabolag er det ikke lenger uvanlig med åpningstider fram til kl. 23.00 mandag til lørdag. Dette fører til at arbeidstakerne tvinges til å jobbe "til alle døgnets tider", med den konsekvens at kollektiv fritid blir alvorlig begrenset, det blir vanskelig å delta i sosiale sammenhenger og muligheten til å tilbringe felles kvalitetstid hvor hele familien er samlet blir forsvinnende liten. I tillegg bidrar dette til å øke problemet med ufrivillig deltid.

I 2003 ble lov om åpningstider opphevet, med den argumentasjon at det ikke var politikere sin oppgave å blande seg i handelsnæringens åpningstider, for markedet ville selv finne naturlige begrensninger. Dette har vist seg å bidra til en utvikling som ene og alene har rammet handelsnæringens arbeidstakere.

Noens frihet er andres ufrihet og åpningstider er arbeidstider. Disse påvirker ikke bare de som jobber i butikken, men også de som jobber som renholdere, vektere, lagerarbeidere og sjåførene m.fl. Det er ikke slik at vi mennesker kun er forbrukere og konsumenter. Vi er også venner, familie og kollegaer. Derfor er ikke kampen for mer felles fritid og en regulering av åpningstidene i varehandelen de ansattes kamp alene.

Desto flere som jobber til alle døgnets tider, jo mindre felles fritid – fritid samtidig med andre får vi. Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi vil ha.

Wednesday, October 14, 2009

Marxisme og revolusjon

Dette er innledninga jeg holdt på konferansen Sosialisme Nedenfra 10. oktober.

En bonde i Nepal, en student i Caracas, en indianer i Bolivia, kansje til og med en arbeider i Tyskland og en seminardeltager i Norge, kjemper for den samme ideen om et sosialistisk samfunn. De samme ideene og tankene har folk kjempet for i alle fire verdens hjørner i flere hundre år siden.

Ideene om et annet samfunn, ofte kalt sosialisme eller kommunisme, er ikke en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, arbeiderklassen og kapitaleierklassen.

I hele den kapitalistiske verden sprede ideer om hvordan en annen verden kunne se ut på begynnelsen av 1800-tallet. Blandt arbeidere, intelektuelle og bønder begynte man å diskutere og organisere seg ut fra forskjellige ideer om hvordan et sosialistisk eller kommunistisk samfunn kunne se ut. Et samfunn der man hadde avskaffet privateiendommen og erstatet den med felleseiendom.

De sosialistiske og kommunistiske ideene opplever en frodig utvikling på 1800-tallet. Dette henger sammen med den spesielle historiske situasjonen klassekampen i Europa var i. Føydalismen hadde lidd nederlag og borgerskapet hadde tatt over som den ledenende samfunnsklassen. Med borgerskapets framvekst oppsto også en annen klasse den moderne arbeiderklassen. Hovedmotsigelsen i samfunnsutviklinga forandra også seg fra kamp mellom adel og borgerskap til kamp mellom borgerskapet og proletariatet. Samtidig var det også klassekamp mellom de gamle klassene og borgerskapet. Middelstendene, den småindustrielle, den lille kjøpmannen, håndverkeren og bonden var også i klassekamp med borgerskapet. Men ikke for å frigjøre seg selv og avskaffe privateiendommen, men for å sikre seg sin eksistens som middelstender.

Dette var også revolusjonenes tid. Fra den Franske og Amerikanske revolusjonen på slutten av 18 århundret, De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene mellom 1808-1829, og Revolusjonene i Europa i 1848 inspirerte til nytenkning og større tro på at forandring og en annen verden er mulig.

På samme måte som andre sosialister på denne tida, hadde også Marx og Engels en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. «Hva er kommunistenes mål?» spurte Engels i et utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser»

Denne vakre ideen om mennesklig felleskap, samfunnet der man produserte etter evne for felleskapet og fikk etter behov av felleskapet, var ingen realitet på Marx tid, og er det heller ikke i dag. Denne ideen tvang Marx til å undersøke samfunnet han levde i, for å få oversikt over hva som måtte til for å kunne realisere kommunistenes mål.

Marx kom fram til at det var den kapitalistiske produksjonsmåten som var hinderet for en verden der vi kunne leve i frihet og felleskap. Marx og Engels sine undersøkelser av historia viste at produksjonsmåter hadde endra seg gjennom historien. Klassesammensettninga i samfunnet hadde endra seg fra det gamle Rom sine patrisere, riddere, pleibere og slaver, til middelalderens føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner og livegne og at i det moderne borgerlige samfunnet var det to store klasser som står i direkte motsettning til hverandre: borgerskap og proletariat.

Det er to sentrale sider ved den kapitalistiske produksjonsmåte. Det er kapitalens og arbeiderklassens. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, merverdi. Og det er dette som er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre siden har vi arbeiderklassen. Denne klassen består av de som ikke har fysiske varer å selge eller midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Arbeiderklassen er tvunget til å selge det eneste de har å selge, nemelig sin arbeidskraft. Arbeideren er fri til å selge sin arbeidskraft til hvem han vil, men ikke fri til å velge om han vil selge sin arbeidskraft eller ikke.

Uten en arbeiderklasse som er fri til å selge sin arbeidskraft samtidig som den fri fra å eie produksjonsmidler, er kapitalisme en umulighet. En unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold, som skiller det fra andre produksjonsforhold, er at det kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å sjølv disponere sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Kapitalen sin mulighet til å vokse krever at den direkte eller indirekte blir invistert i produksjonen av varer. Enkelt forklart så bruker kapitaleieren kapitalen sin til å kjøpe en rekke varer som råvarer, produksjonsmidler og arbeidskraft. Gjennom produksjonsprossesen blir det skapt nye varer som kapitalisten kan selge til en pris som er høyere enn hva det kostet kapitaleieren å kjøpe de opprinnelige varene. Altså en merverdi - en profitt

Marx mener at dette er mulig, ikke fordi kapitalistene lurer hverandre eller kundene sine. Det er heller ikke fordi han er så flink til å kjøpe stort og selge smått og dermed få en stordriftsfordel. Men det er fordi at en av innsatsfaktorene eller varene han opprinnelig kjøpte skiller seg fra de andre.

Varen arbeidskraft har den spesielle egenskapen at den skaper større verdier enn det det koster å kjøpe den. Prisen på varen arbeidskraft er nemelig det en arbeider trenger for å overleve mellom hver lønning. Eller riktigere hva som er sosialt nødvendig for at arbeideren skal kunne leve et normalt liv i det samfunnet han lever mellom hver lønning.

For å ta et eksempel: Kapitaleieren kjøper arbeidskrafta til Arbeideren for 35 000 kr i måneden. I løpet av måneden produserer arbeideren en verdiøkning til 75 000 kroner. Arbeideren har allerede da etter 10 dager på jobb skapt nok verdier til å dekke sin egen lønn, de 12 neste arbeidsdagene så produserer han verdi for eieren av kapitalen. Den verdien arbeideren skaper disse dagene er det vi kaller merverdi. Det at arbeideren skaper verdier for 40 000 mer enn hva han får i lønn kaller vi utbytting.

For å få slutt på utbyttinga, for å frigjøre seg fra kapitaleierens styringisrett og for å kunne leve som et fritt menneske, må arbeideren avskaffe kapitalismen. Dette viser at arbeiderklassen er den klassen med størst direkte interesse av å avskaffe kapitalismen og erstatte den med et sosialistisk samfunn.

Men hvordan avskaffe kapitalismen? Spørsmålet om reform og revolusjon har delt arbeiderbevegelsen helt i fra starten. I Norges første arbeiderbevegelse "Thranitterbevegelsen" sitt Lilleting på Ladegårdsøen i 1851 sto debatten om reform og revolusjon. Hvilken strategi skal arbeiderbevegelsen velge for å få gjennomslag for sine langsiktige mål.

For oppgava til sosialismen er ikke bare å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som de sosiale klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått.

Man kan være revolusjonær utifra utolmodighet, og reformist ut ifra sindighet. Reformisten kan argumentere ut ifra realisme og politisk ansvarlighet. Mens den revolusjonære argumenterer ut ifra all den elendigheten som vi må forte oss å bli kvitt.

Men det er ikke i disse diskusjonene du finner forskjellen på reformister og revolusjonære. Revolusjonære er tilhengere av sosiale reformer, og reformister vil nok avskaffe verdens elendighet.

Men de som velger reformer framfor, og i motsetning til, erobringen av politisk makt og sosial revolusjon, velger ikke bare en roligere, mildere og mer langsom vei til det samme målet, men et annet mål.

Ved å gå inn for reformer av kapitalismen kan man forandre mye gjennom massebevegelser og folklig organsiering. Revolusjonære deltar jo i reformkampene, for de krav som arbeiderklassen til enhver tid har. Men reformene har sine grenser innefor det kapitalistiske systemet. Reformene kan aldri med kapitalismens velsignelse fjerne kapitalens utbytting av arbeidskraften. Reformismen kan bare endre samfunnet innenfor kapitalens grenser.

Marxismen er revolusjonær fordi den mener problemmet eller det som står i veien for Frihetens rike, er kapitalens behov for profitt. Blir arbeiderne frie fra å måtte selge sin arbeidskraft, så er det ikke rom for kapitalens behov for profitt.

Revolusjon er ikke damer med kaseroller i gatene, unge menn med geværer, ungdom som kaster stein eller dansere med rosa fjær. Det er den politiske handlingen der en sosial klasse erobrer politisk makt og styrter enn annen sosial klasse.

Hvis man har som politisk mål «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i full frihet, uten derved å krenke samfunnets grunnleggende betingelser», så er avskaffelsen av kapitalismen og utbyttingen av arbeiderklassen
en fortsettning. Dette kan bare gjennomføres ved en sosial revolusjon.

Mange ganger i historia, og mange steder i verden har det oppstått revolusjonære bevegelser og situasjoner. Alle bevegelsene og situasjonene har hatt noe særegent som gjør at de ikke nødvendigvis kan kopieres over på neste. Også i vår samtid kan vi se spennende ting. Arbeideropprørenes tid er ikke forbi. Vi kan bli inspirert og engasjert av alle de millioner av sosialister og kommunister som sloss på alle jordens fire hjørner. Men vår revolusjon blir ikke lik deres og deres revolusjon skal heller ikke være sånn vi vil ha vår. Marx skrev allerede i Manifestet at revolusjonen naturligvis vil være ulik i de ulike landene.

Revolusjonen lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida.

Sunday, September 13, 2009

Valgets viktigste saker...

I valgkampens siste TV-debatt var det ikke gjort plass til de spørsmålene som nå virkelig skiller de politiske partiene i Norge. Jeg snakker sjølvsagt om synet på arbeidslivet og de faglige rettighetene.

De borglige partiene vil hovedsaklig ta hensyn til arbeidsgiversiden. De vil igjen hente fram forslaget til ny arbeidslivslov til tidligere statsråd Høybråten og angripe de rettighetene arbeiderbevegelsen har kjempa fram gjennom over hundre år i kamp.

Overtidsreglene blir liberalisert, så folk kan måtte jobbe opp til 13 timer dagen. Hvis overtiden er "frivillig" så vil det ikke lengre være lovfesta at det skal gis tillegg.

De borglige partiene vil også åpne enda mer opp for midlertidlige ansettelser. Midlertidlig ansettelser gjør at arbeidstagere får kortsiktig økonomisk trygghet og får igjen vanskligheter når de vil låne penger i banken for å kjøpe leilighet.

Det rød-grønne flertallet stoppet disse endringene i 2005. Det var utrolig viktig for fagbevegelsen og arbeidstagerne i Norge. Desverre har ikke Statsrådene gjort nok for å stoppe utvikling med fler og fler midlertidlige ansettelser, bruken av vikarbyrå og de har kuttet betydelig i folks pensjoner denne perioden.

Rødt trengs på Stortinget for å reise forslag som har støtte i fagbevegelsen. Ved at Rødt foreslår disse forslagene vil det bli vanskelig for de rødgrønne å ikke være med å ta stilling til disse forslagene.
- Ingen kutt i uførepensjonen
- Lovfeste retten til heltid
- At tillitsvalgte får vetorett og innsynsrett ved innleie av arbeidskraft
- Likelønnspott i tillegg til ramma for det ordinære lønnsoppgjøret i 2010
- En egen franchiselov som gir forhandlingsrett og organisasjonsrett overfor franchisegiver
- Innføring av regionale verneombud også i servicesektoren

Disse og mange andre forslag vil Rødt reise i Stortinget, ønsker du at de skal bli tatt stilling til så stem på Rødt!

Friday, September 11, 2009

659 stemmer unna - Stem Rødt

Aftenposten Aften sin siste Oslomåling før valget viser at Rødt mangler 659 stemmer til for å danke ut Venstrekandidaten Ola Elvestuen. Både Arbeiderpartiet 6 mandater og SVs 2 ser veldig sikre ut, men de mangler mange tusen stemmer på å få flere. Den eneste andre utfordreren til Elvestuen er Høyres besteborgligekandidat Astrup. I valget mellom disse tre vil nok mange velge Erling Folkvord og Rødt.

For det er mange som ønsker Erling Folkvord på Stortinget. I en måling Norstat gjorde for Rødt Oslo sa 3 av 10 Osloborgere at de mente det var viktig eller svært viktig at Erling Folkvord fra partiet Rødt fikk en plass på Stortinget. Hele 4 % sa i samme undersøkelse at det var svært sannsynlig at de ville stemme på Rødt, mens 3 % sa det var ganske sannsynlig.

Så hvis du ønsker at Erling folkvord og Rødt skal på Stortinget for å Forsvare uførepensjonen, hente soldatene hjem fra Afghanistan og stoppe Oljeboring i nord så må du stemme Rødt i Oslo 13 og 14 september.

Godt valg!

Wednesday, September 09, 2009

Vi betaler alle skatt to ganger...

Som i nesten alle andre valgkamper så syter høyresida, og deres kapitaleiende venner, over at de må betale eiendomsskatt og formueskatt. Kronargumentet deres som de gjentar gang på gang er at dette er dobbeltbeskattning. Dette er forsåvidt et argument, men den virkelige dobbeltbeskattninga av flertallet i Norge snakker eller skriver høyresida sjelden om.

I Norge har vi to paralelle skattesystemer. Først betaler du skatt av lønna di. Har du høy lønn må du betale en høy andel av lønna, og har du lav lønn må du betale en mindre andel av lønna. Denne delen av skattesystemet gjør at det blir mindre forskjell i nettolønn mellom den som tjener mye og den som tjener lite.

Men så når du skal bruke pengene så skal staten ha 20% i flat skatt i tillegg. Denne skatten kalles moms eller merverdiavgift. Problemet med denne forbruksskatten er rammer spesielt hardt dem som har dårlig råd, fordi som regel forbruker hele inntekten sin. Men de som har god råd ikke nødvendigvis forbruker hele inntekten sin. Dermed reverserer forbruksskatten noe av den sosiale utjevnende effekten til inntektsskatten.

Det er bare et parti som ønsker å gjøre noe med dette dobble skattesystemet. Rødt skriver i sitt arbeidsprogram:

Innrettinga av skattesystemet avspeiler klasseinteressene til den herskende klassen. Gjennom mange år har det skjedd ei omlegging fra skatt på inntekt og formue til en skatt på forbruk. Skatt på forbruk rammer spesielt hardt dem som har dårlig råd, fordi de må forbruke hele inntekten – og mer til. Selv med stort personlig forbruk vil de fleste rike bare forbruke en liten del av inntekten sin, og derfor er det gunstig for dem å beskatte forbruk i stedet for inntekt. Skattesystemet bør først og fremst baseres på skatt på inntekt og formue. Rødt vil avskaffe merverdiavgiften på tjenester og vanlige husholdningsvarer.
Så stem Rødt - for et mer rettferdig skattesystem

Tuesday, September 08, 2009

Breddeidretten er viktigst - Stem Rødt

Rødt mener breddeidretten er av svært stor helsemessig, sosial og demokratisk betydning i samfunnet. Fysisk bevegelse og god fysisk form er grunnleggende for menneskenes velbefinnende, for deres evne til å lære og til å kjempe for sine rettigheter.

Idrettsbevegelsen er en av de største organiserte bevegelsene i landet. Den organiserer spesielt veldig mange unge mennesker. Medlemmene driver klubbene hovedsakelig på dugnadsbasis og ut fra betaling av kontingent fra medlemmene. Men kostnadene ved å drive en klubb er mange ganger større enn det en sparer på dugnadsarbeid og det en får inn i kontingent. Hvis klubben skulle dekke inn utgiftene sine gjennom kontingenten, ville den nærme seg betalinga for å være medlem i kommersielt drevne helsestudio og lignende. Det ville gjøre det umulig for idretten å favne i den bredden som den har som mål å gjøre.

Breddeidretten har i dag en rekke behov som må dekkes. Det gjelder for det første nok idrettsanlegg og tilrettelegging for mosjon og bevegelse. Dette krever at det avsettes arealer i kommunenes planer og at det bevilges nok penger til at slike anlegg og slik tilrettelegging kan gjennomføres. For det andre gjelder det vedlikehold av anlegga, som også krever at det bevilges midler. For det tredje gjelder det den tekniske og personellmessige driften av idrettslaga. Det offentlige må bekoste det aller meste av den tekniske driften av anlegg. Det offentlige må også bidra mye mer enn nå til den daglige driften av idrettslag.

Det offentlige sin hovedoppgave må være å fremme breddeidretten og de klubbene som driver med denne. Her trengs det både mye arealer, mange nye anlegg og mye midler til godt vedlikehold og teknisk og personellmessig drift. Rødt vil jobbe for å sikre momsfritak for frivillig arbeid.

For å få økt den kommunale innsatsen for breddeidretten, uten at det skal finansieres med kutt i annen kommunal virksomhet, trengs det ei kraftig bedring av kommunenes økonomi. 2008 ble det verste underskuddsåret til nå for norske kommuner, med et samlet underskudd på 24 milliarder. Rødt vil derfor arbeide for at kommunenes inntekter skal økes kraftig i statsbudsjettet for 2010.

Rødt mener det viktigste er å sikre økonomien til breddeidretten, framfor bevilgninger til store og dyre anlegg som er først og fremst tilpassa internasjonale konkurranser. Det er etter vårt syn statens ansvar å sikre finansieringen av nasjonalanlegg.

Idrettsråda er sentrale for at idretten klarer å samordne sine behov overfor kommunene og reise kamp for nok arealer, anlegg og midler. Det er derfor viktig å styrke idrettsråda sin plass i idrettsforbundet og deres evne til å handle innen sine områder.

Det bevilges i dag ikke noe direkte over statsbudsjettet til breddeidretten. Inntektene til breddeidretten er avhengig av inntekt fra forskjellige spill, som i dag alle administreres fra Norsk Tipping. Dette kan være en relativt stabil inntektskilde, men det er et paradoks at idretten skal være avhengig av pengespill for å få sine inntekter.

Rødt har svart på 19 spørsmål fra NISO om idrett. Disse svarene kan leses på NISO sin hjemmeside. Personlig er jeg ganske glad i denne introen til to av spørsmålene som sier klart ifra hva Rødt mener:

NISO har spurt partiene hva de har gjort for idretten de foregående fire år, og deres program for de fire neste - Nasjonalanlegg må finansieres fra staten. Eventuelle nye stadioner til fotball-EM kan ikke gå på bekostning av breddeidretten i Oslo eller andre steder i landet, svarer Rødt. Les alle partienes svar på de neste sidene.


Monday, August 10, 2009

Lavere skatt for lave inntekter

Synovate har gjort en undersøkelse for Skattebetalerforeningen som viser at mange i dette landet ikke er fornøyd med fordelingen i skattesystemet. 64 % av de spurte mener at folk med inntekt under 350.000 kroner betaler for mye skatt. Rødt er et parti som vil omfordelle skattebyrden. Rødt vil ha lavere skatt for lave inntekter, og høyere skatt for høye inntekter.

Dagens byråkratiske og innfløkte skattesystem er skreddersydd for det rikeste mindretallet. For å sikre at de slipper billig unna, er det innført ordninger som er ekstremt kompliserte og kostbare å administrere og som åpner utallige smutthull.

Formueskatten er lagt opp slik at lønnstakere og pensjonister med noen sparekroner i banken blir kontrollert til siste krone, mens de med høye formuer og gode skatterådgivere i praksis kan betrakte den som en frivillig skatt.

Rødt vil i stedet ha et enkelt og progressivt skattesystem, med hovedvekt på direkte skatt på inntekt og formue. Inntektsskatten bør senkes for lave inntekter, samtidig som de med svært høye inntekter bør betale høyere skatt enn i dag. Aksjeutbytte må beskattes fullt ut. Kapitalistenes ulike inntekter fra det arbeidet andre har utført, kalles kapitalinntekt. Rødt mener at slike inntekter bør skattlegges hardere enn inntekt fra eget arbeid. Skattesystemet må utformes slik at det ikke lenger lønner seg å drive med finans- og eiendomsspekulasjon fremfor å investere i nyttig produksjon og tjenesteyting. Rødt vil ha et skattesystem som tar fra de rike og gir til de fattige.

Wednesday, July 29, 2009

Fagforeningsleder arrestert i Sør-Korea

Choi Sang-jae, leder for Sør-Koreas National Union of Media Workers, ble arrestert i går rapporterer den Sør-Koreanske avisa Joongang Daily. I følge politiet ledet Choi en serie av ulovlige streiker fra 21 til 25 juli i protest mot pressereformer i Sør-Korea. I følge to representanter fra det Demokratiske partiet, som har hatt møter med Choi i fengselet, vil Choi nå starte en sultestreik i protest.

Media-arbeidernes fagforening fordømmer arrestasjonen av deres leder og lover at fagforeningens 13.000 medlemmer vil fortsette kampen mot reformene og for pressefriheten i Sør-Korea.

Thursday, July 23, 2009

Den hellige konkuransen

Som man i dag både kan lese i Klassekampen (side 9) og på abcnyheter.no vil Høyre, Venstre og FrP fjerne forskrift som pålegger alle som tar oppdrag for det offentlige skal sikre at deres egne og deres underlevrandørers ansatte har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn gjelende tariffavtale. Høyreliberalismens yppersteprester ESA (EFTAs overvåkningsorgan) mener forskriften er i strid med EØS-avtalen.

Jeg mener det er viktig at det offentlige er med på å bekjempe sosial dumping ved å stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i oppdrag til private. Det er med på opprettholde de rettigheten og nivå på prisen på arbeidskraft som er blitt kjempa frem av fagbevegelsen i Norge. Vi har allerede sett nok av skremmende eksempler på hva lønns- og arbeidsforholda blir når den "frie konkuransen" skal styre aleine. Vi har lest om bygningsarbeidere som får helt ned i 20-30 kroner timen, arbeidsuker som går helt på tvers av arbeidsmiljøloven. Det er viktig at det offentlige i Norge sier tydelig fra om at sånn vil vi ikke ha det ved å sette krav til de som tar på seg oppdrag.

Det er heller ingen grunn til å tro at det blir så mye bedre "konkuranse" ved at det ikke stilles krav til lønns- og arbeidsforhold ved oppdrag for det offentlige. Man kan fint konkurere om oppdrag der det er andre faktorer enn lønns- og arbeidsforhold avgjør. Konkuransen vil bli mye likere og mer kvalitetsretta hvis det ikke går ann å underby sine konkurenter ved dumpe lønna til arbeiderne. Da vil de forskjellige potensielle oppdragstakerne måtte fokusere mer på kvalitet for å vinne oppdraget. Det tror jeg ville vært fordelaktig for både oppdragstakere, det offentlig og de ansatte.

Stem Rødt mot sosial dumping 14. september!

Thursday, July 09, 2009

Kapitalen med bobler


Jeg har vært med å oversette tegneserien "Karl Marx: Kapitalen med bobler" til Norsk. Den har blitt en kjempefin rød tegneserie for alle som vil lære litt om Marx sine teorier. Den kan du kjøpe på Tronsmo og i de fleste nettbokhandlere. Du kan også mase på at din nærmeste bokhandler tar den inn. Eller du kan bestille den her>>

Wednesday, June 17, 2009

Kommunen har ansvar for høy kvalitet i alle barnehager

Det er skremmende å lese om Riksrevisjonens avsløring at nesten hver 5 private barnehage aldri har hatt tilsynsbesøk fra kommunen. Riksrevisjonens eget tilsyn avslører brudd på barnehageloven og forskriftene i om lag 80 barnehager. Riksrevisjonen gir i tillegg til kommunene stryk for tilsynet med barnehagene, fylkesmennene stryk for ikke å ha drevet ordntlig tilsyn med kommunene.

Det er viktig at alle foreldre og barn kan være trygge på at kvaliteten i barnehagen tilfredstiller lov og forskrift. Når det viser seg at dette ikke er tilfellet må regjeringa rydde opp. Det er mange lover og forskrifter som gjelder for barnehagene i Norge, og det er nok fristene å jukse litt hvis det ikke føres regelmessig tilsyn. Men det er viktig at lovene og forskriftene følges så vi alle kan være trygge på at barnehagebarna får den barnehagen de har rett på.

Tuesday, June 16, 2009

Rødt vil fjerne levealderjustering og indeksering av pensjonen

Rødt er fornøyd med resultatet i årets tariffoppgjør som viderefører bruttordninga i offentlig sektor. Fortsatt bruttoordning har sikret flere tusen framtidige pensjonister en trygg pensjon å leve av. Desverre er det sånn som flere aviser har pekt på de siste dagene at dagens unge ansatte i offentlig sektor vil få en dårligere pensjon enn de eldre på grunn av pensjonsreformen. Levealderjustering og indeksering gjør at dagens ungdommer må klare seg med mindre pensjon enn deres foreldre. Indeksering betyr at lønnsveksten til pensjonister skal være dårligere enn
lønnsmottakere. Levealderjustering vil si at pensjonen din skal smøres tynt ut over antall år kullet ditt er forventet å leve. Pensjonsreformen tar ikke hensyn til at det er store forskjeller i levealder i Norge etter hvor du bor og hvilket yrke du har.

Rødt har hele tiden vært motstandere av pensjonsreformen fordi den vil gi nesten alle arbeidstakere i landet en dårligere pensjon. Vi vil inn på Stortinget til høsten for å sloss for et bedre pensjonsystem. Vi skal foreslå å fjerne levealderjustering og indeksering av pensjonen din.

Monday, June 08, 2009

Piratpartiet kom inn i EU-parlamentet

Det nystiftede svenske piratpartiet ble i natt for første gang valgt inn i EU-parlamentet. De fikk 7,1 % av stemmene i Sverige og er nå Sveriges 5te største parti.


- Det är lätt att vara blasé och säga att dagen blir historisk, vi har hört det många gånger. Men i kväll är det sant, vi skriver historia i kväll. Vad utgången än blir ikväll kommer vi att ha ändrat det politiska loppet inte bara i Sverige, utan i hela Europa, sa partiledaren Rick Falkvinge i sin tale på valgvaken til Piratpartiet.

De tradisjonelle blokkene taper


Alle de etablerte partiblokkene i EU-parlamentet, unntatt de grønne har mistet oppslutning ved dette valget. Størst ble den Kristendemokratiske/konservative blokken med 267 mandater foran den Sosialdemokratiske blokken med 159 mandater. Venstreblokken GUE/NGL fikk 33 seter. Partier ikke tilknyttet noen av blokkene enda fikk 90 mandater og gikk fra 3,8% oppslutning til 12,2%. De fleste av uavhengige partiene tilhører den høyreekstreme typen av partier som Front National i Frankrike,Vlaams Belang i Belgia og Freiheitliche Partei Österreichs (FPØ) i Østerike.


NPA kom ikke inn


Det nye franske partiet «Nouveau Parti Anticapitaliste» var det mange på venstresida som hadde håp om at skulle vinne mandater i sitt første valg til EU-parlamentet. NPA fikk 4,8% å kom akkurat ikke inn. Inciativa Internacionalista som først ble forbudt men fikk likevel lov til å stille fra Spania av grunnlovsdomstolen fikk 16% av stemmene i Baskerland.


(For flere resultater og grafer se http://www.elections2009-results.eu/)

Thursday, June 04, 2009

Appell på Tamildemo

Jeg holdt denne appellen på en demonstrasjon utenfor Stortinget fredag 29 mai 2009:

Kjære tamilske venner!
Takk for at jeg fikk anledning til å være med på denne markeringen i dag!

Det er dessverre fortsatt nødvendig å demonstrere, da tamiler i tusentall står i fare for å miste livet og bli utsatt for overgrep på Sri Lanka – 10 dager etter at det siste store slaget skjedde.

Jeg skal hilse fra Erling Folkvord, som dessverre ikke kunne møte på grunn av at han jobber kveldsskift i dag.
Jeg skal også hilse fra leder i Rødt, Torstein Dahle, som i dag har sendt brev til Statsminister Stoltenberg der han krever At Norge må gå i spissen for en anerkjennelseskampanje for tamilenes rett til selvbestemmelse.

Bassert på FN-kilder skriver New York Times at over 20 000 sivile kan ha blitt drept i de siste ukene da regjeringshæren på Sri Lanka nedkjempa LTTEs militære styrker. Sri Lankas regjering følger nå opp dette med overgrep som krever nye lidelser og daglige dødsfall blant den tamilske sivilbefolkningen.

Rundt 300 000 tamiler er i realiteten holdt i fangeleire, hvor den lankesiske hæren driver klappjakt på angivelige medlemmer og sympatisører av LTTE.

Avvisningen av å slippe til internasjonale observatører og hjelpeorganisasjoner gjør at regjeringssoldatene kan drive sine systematiske og grusomme overgrep mot uskyldige tamiler. Det forsterker også den umiddelbare nøden til de hundretusener som er i fangeleirene og de krigsherjede områdene.

Foruten å kreve internasjonal tilgang til leirene og krigsområdene, er det avgjørende for den videre prosessen at tamilenes rett til selvbestemmelse blir slått fast av det internasjonale samfunnet.

Her kan den norske regjeringen gå i spissen og dermed få satt dette på dagsorden.

Det finnes ingen varig løsning på konflikten på øya uten at dette prinsippet blir anerkjent og lagt til grunn for de politiske forhandlingene som må komme.

Verken den nåværende singalesiske regjeringen, eller andre, kan knekke tamilenes kamp for sine legitime rettigheter.

Nå gjelder det at det internasjonale samfunnet presser på for å unngå at flere tamiler rett og slett skal bli myrdet
-og sørge for at de som er internert i fangeleirene blir sluppet fri
-og at humanitær og annen økonomisk hjelp kommer fritt fram til de trengende.

Men et overordnet krav både i denne fasen, og i kommende politiske forhandlinger, må være at tamilene får råderett over sin egen skjebne, at det må bli slutt på undertrykking og diskriminering.

Det blir ingen varig løsning uten tamilsk rett til selvbestemmelse!

Vi må fortsette å slåss for at Norge skal ta et klart standpunkt her!

Saturday, May 23, 2009

Somalia glemmes når ikke norske interesser trues

For kort tid tilbake hadde norsk utenriksjournalistikk fokus på Somalia og landets pirater. Norske skip ble angrepet av pirater, norske soldater skulle bidra i EUs vaktstyrke utenfor Somalias kyst. Det var spenning på høyt nivå med skipskapringer, forhandlinger, løsepenger og det meste som trengs for en god thriller. Somalias pirater var en kilde til utallige oppslag. Det var nok befriende for journalister i Dagbladet å kunne få skrevet om noe annet enn pupper og kjendis. Men det tok brått slutt. Rett etter 1. mai, og at årets russe-feiring var igang, ble Somalia igjen glemt.


Så sprenger det i Somalia igjen. Hovedstaden Mogadishu blir som mange ganger før en krigsone. Opposisjonen i Somalia og regjeringstyrkene starter ett nytt slag om hovedstaden som pågår fortsatt. Nesten daglig blir det rapportert om titalls døde og enda flere skadet i kampene. I bakgrunnen finner vi påstander om at både Eritrea og Etiopia blander seg inn i konflikten. Opposisjon styrker tar over byen Mahaday. Moskeer blir angrepet. Fredsbevarere fra den afrikanske union og FN blir sett på som okkupanter. Den politiske kampen om Somalia er igjen et blodbad.


Men de norske øynene følger Grand Prix i Moskva. Der kan vi vinne Eurosong. Somalia er ikke spennende for norsk media lengre. Det er ikke norske skip som blir kapra. Det er ikke mer å skrive om pirater. Landet er igjen glemt i media. Men Somalia er ikke glemt av den nest største innvandrerminoriteten i Oslo. Det er tusen av somaliere i Oslo og andre steder i landet som hjemme, på jobben og på skolen går rundt å er nok bekymra for hvordan det går med familie og venner i Somalia.


Det er på overtid at vi tar del i våre naboers bekymringer for dem der hjemme. Det er på tide at vi retter oppmerksomhet mot Somalia. Lærer mer om hva som skjer i landet. Og viser solidaritet med somaliere i Norge og Somalia. Ikke bare bryr oss om norske skip og soldater utenfor Somalias kyst.

Tuesday, April 21, 2009

Hvis alle stemte som Fellesforbundet...

På lørdag den 18 april kunne Dagsavisen referte en mennigsmåling Synovate hadde gjort for å finne ut hva fellesforbundets medlemmer stemmer. Ap var den store vinneren med 58% foran FrP med 25%. I bunn fulgte Høyre 6%, Sp og SV 3%, Rødt 2%, V og Krf 1%.

Så jeg tenkte la oss se hvordan Stortinget ville sett ut med samme stemmefordeling som Fellesforbundet. Jeg kjørte talla gjennom mandatberegningsprogrammet Celius. Og det ga følgende mandatfordeling:

Ap: 108 representanter (+47)
Frp: 47 representanter (+9)
H: 11 representanter (-12)
Rødt: 2 representanter (+2)
SV: 1 representant (-14)
Resten får ingen. Så da ser man hvordan sperregrensa kan slå ut halvparten av alle norske partier hvis alle stemte som fellesforbundet.

Saturday, April 11, 2009

Bare 53% av USamerikanerne foretrekker kapitalisme

I følge en ny amerikansk undersøkelse over telefon sier bare 53% av amerikanerne at de tror at kapitalisme er bedre enn sosialisme. 27% er ikke sikre på hva som er best, mens 20% tror sosialisme er bedre. Det er først og fremst de under 30 år som har liten tillit til at kapitalisme er best. Blandt de eldre er oppsluttningen om kapitalismen langt mere solid, bare 13% av de over 40 år mener at sosialisme er best.

Undersøkelsen tok ikke stilling til noen definisjon av kapitalisme eller sosialisme.

Dette gir oss hvertfall litt større håp for USAs framtid...

Tuesday, March 03, 2009

Norge krenker somalsk suverenitet

Det har blitt klart at Norge sender KNM "Fridtjof Nansen" i EUs Operasjon Atalanta. Operasjonen skal passe på at internasjonale skip ikke blir angrepet av pirater i somalsk farvann. Allerede er Kina i tillegg til EU tilstede med militære fartøy tilstede i Adenbukta.

Uten å være tilhenger av tradisjonelt pirateri, er jeg kritisk til Norges bidrag i EU-operasjonen. Ikke bare blir de militære bånda mellom Norge og EU tettere. Og den norske fregatten er ikke laget eller i utgangspunkt egnet for piratjakt. Det er fordi Kina, EU og Norge gir blanke i at dette er somalsk farvann.

Vestlig skip seiler i dag gjennom Adenbukta uten å forholde seg til virkeligheten om at dette er en del av Somalia. Og når da de ikke får seile trygt gjennom farvannet så skal de ta med seg militære fartøy. Dette minner om en tradisjonel vestlig okkupasjon bare til havs istedenfor til land.

Bare tenk dere sjølv. Hvis Russland, Kina og USA bare skulle gitt f*** i Norske myndigheters suverenitet langs norske kysten. Ikke respektert de reglene Norge hadde bestemt skulle gjelde for skipsfart i Norsk farvann. Også når kystvakta prøver å arrestere skipene, så sender Russland, Kina og USA militære fartøy for å "passe" på sine interesser.

Til og med Støre hadde vært litt rød i toppen da.

Tuesday, February 24, 2009

Solidaritet med LKP


LKP er en allianse av fagforeninger i Guadeloupe, en liten fransk kolloni i Antillene, som har generalstreiket i over en måned nå for høyere lønn og mot dyrtid. Streiken har spred seg til den andre franske kolonien i Antillene, Martinique. Kravet på Guadeloupe er at lønna heves med 200 euro. I dag er en vanlig lønn på Guadeloupe ca 900 euro. Den langvarige generalstreiken har lammet koloniens turistnæring. Det har flere netter vært gatekamper mellom ungdom og politi. I utgangspunktet var ikke de franske sentralmyndighetene særlig villige til å forhandle med de streikende. Men etter massive protester i Frankrike, har Sarkozy-regjeringen måttet prøve å få igang forhandlingene igjen. Forrigje uke satt de ved forhandligsbordet men tilbudet fra de franske myndighetene på øya var langt fra kravene til LKP. Streiken fortsetter og internasjonal solidaritet er det behov for nå. Støtt LKP!

Søker du på youtube etter LKP og Guadeloupe finner du flere kule videoer fra demonstrasjoner og annet.

Saturday, February 21, 2009

Presenting

Følg disse nummererte instruksjonene:

1. Tittelen på den første tilfeldige wikipedia-artikkelen du får, er navnet på bandet ditt. Du må klikke på linken, så spretter det opp helt av seg selv. Jeg yter da service.

2. De siste fire eller fem ordene i det aller siste sitatet på “tilfeldig wikiqoute side” (klikk i vei) er tittelen på bandets første album.

3. Det tredje bildet på flickrs “100 siste creative commons” er albumcoveret deres, uansett hva det forestiller.

4. Bruk Photoshop, Picnik eller lignende for å sette det sammen.

456th Fighter-Interceptor Squadron er et nu-metal-band med stor inflytelse fra punken. De fleste har unngått å høre på bandet, så de finnes ikke tilgjengelig på pirat bay.

Vil du bruke bildet gjelder denne lisensen, Bilde er orginalt lastet opp til flickr av Prefeitura de Olinda.

Friday, February 20, 2009

Solidaritet mellom arbeidere i Frankrike, Guadeloupe og Martinique.

Generalstreiken som begynte for en måned siden i den franske kolonien Guadeloupe og siden har spred seg til den andre franske kolonien i karibien Martinique. De streikende krever et generelt priskutt og bedre lønn.

Det nystiftede Det nye anti-kapitalistiske partiet (NPA) i Frankrike arrangerte den første solidaritetsmarkeringen den 16 februar i Paris og forbereder en ny den 28 februar. Solidaritet mellom Frankrike og de franske koloniene i Antillene understrekes også av Alex Lollia, lederen av Centrale des travailleurs unis, CTU i Guadeloupe:

"Regjeringen frykter at kravene fra Guadeloupe og Martinique vil komme som et ekko fra arbeiderene i Frankrike og at Frankrike også vil bli paralysert"..."Vi holder ut, og venter på at franske arbeidere vil tilslutte seg vår kamp."

Sunday, February 15, 2009

Opprop mot anbud i kollektivtrafikken

Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening har startet et opprop mot anbud i kollektivtrafikken. Underskrivere av oppropet krever, Ingen bruk av anbud i kollektivtrafikken, Regjeringa må si nei til EUs forordning om anbud og Alternativt må fylkeskommunene drive all kollektivtrafikk i egen regi. Oppropet er addresert Regjeringen Stoltenberg.

"Erfaringer viser at kvaliteten på tjenestene til befolkningen forringes, arbeidsforholdene blir utrygge og vilkårene for de ansatte blir dårligere. Anbud gir av erfaring dårligere pensjonsordning og arbeidsplasser og arbeidsmiljø ødelegges. Lokale avtaler utviklet gjennom mange år forsvinner. Anbud gir usikre arbeidsforhold for alle ansatte, fordi det i hvert fylke kun er en offentlig kjøper av tjenestene. Den som taper et anbud i kollektivtrafikken har derfor ingen alternativer."skriver Foreninga i oppropet.

Signer oppropet her

Wednesday, February 11, 2009

Redde verden, eller banken...?

"Jeg er en sterk tilhenger av marked og konkurranse. Markedet har bragt frem store verdier og samfunnsforbedringer, nyskaping og innovasjon. Og markedet håndterer informasjon langt mer effektivt enn offentlige myndigheter vil kunne gjøre," Jens Stoltenberg på NHOs krisekonferanse 7 januar 2008
Da de amerikanske banksystemet begynte å rakne, tok det ikke lang tid før president George Bush var klar til å åpne lommeboken for å hjelpe bankene. De mange amerikanerne som hadde blitt kasta ut av hjemmene sine fordi de ikke klarte å betale låna sine ble det derimot ikke gitt noen krisepakke til. På tross av at mange tungvektere i det republikanske partiet synes det var en vederstyggelighet at staten skulle blande seg inn i det frie markedet så var det aldri tvil om at statens oppgave var å punge ut.

Mens The Economist hadde forsider som "Saving the system" og "Wold on the edge", gjorde verdens ledere seg klare for tidenes redningsaksjon. Ikke for å redde verden fra sult, fattigdom eller klimakatastrofe, men for å redde kapitalismen. EU og USA hadde i slutten av november brukt 10 000 milliarder kroner på tiltak mot finanskrisa. Og mens den økonomiske krisa sprer seg inn i realøkonomien, går amerikanske seddelpresser varme og statsledere pakker inn nye gavepakker til kapitalistene.

Den kongelige norske stat, med Jens og Kristin i spissen, jobber også hardt for å holde kapitalismen i gang her i Norge. Til jul hadde staten til sammen funnet fram 474 milliarder kroner til tiltak mot finanskrisa, og de lovte at mer ville komme i 2009.

Det er sjelden så store summer blir mobilisert for å stoppe en krise, til sammenligning så er verdens samlede bistandbudsjett på ca 700 milliarder kroner. Ressursene som trengs for å redde miljøet, avskaffe fattigdom og sult og gjenopprette balansen i økosystemene er aldri tilgjegelige i tilstrekkelig størrelse, men når finanskapitalen sin eksistens er trua finnes det ikke begrensninger i hvor store ressurser som kan brukes.

I det store bildet er det ikke store deler av verdensøkonomien som trengs for å gjøre verden til et betydelig bedre sted å være. Lester R. Brown, direktør ved forskningsinstitusjonen Earth Policy Institute i Washington DC, har i boka Plan B 3.0 Hvordan redde vår jord flere overslag for hva som trengs for å få kloden på et bærekraftig spor.

For 190 milliarder dollar (ca 1220 milliarder kroner) vil Plan B-budsjettet skaffe grunnutdanning til alle, avskaffe analfabetisme blant voksne, servere skolelunsj og gi nødvendig støtte til førskolebarn og gravide kvinner i de 44 fattigste landene, sikre tjenester innen reproduktiv helse og familieplanleggning, gi grunnleggende helsetjenester, informasjon om og tilgang til kondomer til alle, gjennomføre treplanting for å redusere flommer, å ta vare på jord og binde karbon, verne av matjord på dyrket mark, gjennvinne beitemarker, gjenoppbygge fiskebestander, bevare biologisk mangfold og stabilisere grunnvannsnivåer. (1)

Sjølv om dette bare koster litt over en tiendedel av hva verdens rikeste stater hoster opp på kapitalens komando er dette budsjettet i realiteten en utopi i dagens verden. Dette henger sammen med statens klassekarakter.

Staten er ikke en nøytral aktør i kampen mellom klassene, men den oppstår i sammenhengen med at en klasse tar rollen som en herskende klasse og konsentrer sin makt. De første statene oppsto lenge før de borgelige statene. Men forståelsen og grunnlaget for statens klassekarakter kommer rett fra kjernen i Det kommunistetiske Manifest. Frederick Engels skrev i forordet til den engelske utgaven fra 1888:
"Skjønt Manifestet var vårt felles arbeid, ser jeg meg nødt til å slå fast at den grunnleggende påstand som danner kjernen i det, tilhører Marx. Den påstanden er: at i enhver historisk epoke danner den herskende formen for økonomisk produksjon og bytte, og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den, den basis som den politiske og intellektuelle historien til den epoken er bygget på, og som er det eneste den kan forklares ut fra; at følgelig har hele menneskehetens historie (etter oppløsninga av det primitive stammesamfunnet som eide jorda i fellesskap) vært en historie om klassekamper, strid mellom utbyttere og utbyttede, herskende og undertrykte klasser; at historien om disse klassekampene danner en utviklingsrekke hvor vi i våre dager har nådd et trinn der den utbyttede og undertrykte klassen - proletariatet - ikke kan nå sin frigjøring fra den utbyttende og herskende klassens - borgerskapets - herredømme, uten samtidig, og en gang for alle, å frigjøre samfunnet i sin helhet fra all utbytting, undertrykking, alle klasseforskjeller og klassekamper."(2)
Den borgerlige staten er produktet av borgerskapets klassekamp og herredømme over den moderne produksjonsformen og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den. Og borgerskapets utvikling i klassekampen førte også fram til politiske framskritt. Marx og Engels gjennomgår de politiske framskrittene i Manifestet:
"Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framskritt*. Undertrykt stand underlagt føydalherrenes herredømme, væpnet og sjølstyrt sammenslutning i kommunen**, her uavhengig byrepublikk***, der monarkiets tredje skattepliktige stand****, så på manufakturens tid motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte monarkiet, hovedgrunnlag for de store monarkiene overhodet, og etter etableringa av storindustrien og verdensmarkedet tilkjempet det seg endelig det politiske eneherredømmet i den moderne representativstaten. Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.

Borgerskapet har spilt en høyst revolusjonær rolle i historien."(3)
Vi ser i mange av dagens konkrete politiske spørsmål at det er stor enighet med de forskjellige grupperingene innen den moderne representativstaten. Pensjonskampen er ypperlig eksempel på hvordan et nesten samla Storting, uavhengig av regjeringsalternativer, er enige om hvert skritt av raseringa. I Erling Folkvord sin bok Stopp tjuven! kan man lese en gjennomgang av nyliberalismens gjennombrudd i norsk politikk. Nyliberalismen har ikke vært et parti sitt prosjekt, men et klasseprosjekt som har bundet opp alle borglige partier i vedtak om privatisering og liberalisering. I mange viktige spørsmål er ikke andre syn enn borgerskapets representert på Stortinget i dag. Motsetningene i Norge representeres ofte ikke mellom partier på Stortinget, men mellom Stortinget og folket.

Dette betyr ikke at borgerskapet i et hvert politisk spørsmål er en enhetlig klasse. Borgerskapet er en klasse med mange dype motsetninger, som sjølvsagt gir muligheter for folkelige bevegelser og radikale eller revolusjonære representanter. Men så lenge ikke kapitalismen og borgerskapet blir bekjempa i klassekampen, så vil fortsatt premissene for samfunnet utvikles i takt med produksjonsutviklinga. Marx og Engels beskriver i manifestet hvordan samfunnet ble sentralisert gjennom borgerskapets sentralisering av produksjonsmidlene.
"Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittinga av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkninga. Det har konsentrert befolkninga, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følgen av dette var den politiske sentraliseringa. Uavhengige provinser som knapt var forbundet med hverandre, som hadde forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter, ble trengt sammen i en nasjon, med en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense."(4)
Sentraliseringa er fortsatt et grunnleggende trekk ved dagens kapitalisme. Folk flytter til byene. De forskjellige delene av produksjonen flyttes til hvor det er mest fordelaktig. Politikken sentraliseres i større og større grad. Kommunene har ikke nok frie inntekter til å bestemme sjølv hvordan de vil bruke pengene. EU sender direktiver til Norge om hvordan norske lover og forskrifter skal være. Den økonomiske krisa påskynder denne sentraliseringa hovedsaklig i den økonomiske sektoren ved at selskaper blir slått sammen eller kjøpt opp av hverandre på billigsalg. Men politikken blir også sentralisert gjennom toppmøter der de imperialistiske landene skal finne løsninger for hele verdens økonomien.

(1) Brown, Lester R., Plan B 3.0 Hvordan redde vår jord, Boksmia forlag, 2008
(2)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008
(3)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008 i notene står det:
*Den engelske utgaven fra 1888 har formuleringen "framskritt for denne klassen." - Red.
**"Kommune" var det navnet de nyfødte byene tok seg i Frankrike, til og med før de greide å fravriste sine føydale herrer og mestere lokalt sjølstyre og politiske rettigheter som "tredje stand". Generelt har vi her brukt England som typisk land for borgerskapets økonomiske utvikling, og Frankrike som typisk for dets politiske utvikling. (Note av Engels til den engelske utgaven fra 1888.)
Slik betegnet byborgerne i Italia og Frankrike sine byfellesskap etter at de hadde kjøpt eller tvunget sine første sjølstyrerettigheter fra føydalherrene sine. (Note av Engels til den tyske utgaven fra 1890.)
***Den engelske utgaven fra 1888 føyer til "(som i Italia og Tyskland)" - Red.
****Den engelske utgaven fra 1888 føyer til "(som i Frankrike)" - Red.
(4)Marx, Karl og Engels, Friedrich, Det kommunistiske manifest, Rødt!, 2008

Sunday, February 01, 2009

"Globalt partnerskap"

Mens verdens oppmerksomhet var alle andre steder enn på den internasjonale matvarekrisa var det toppmøte for å løse krisa i Madrid 26-27 januar. Toppmøtet skulle være et oppfølingstoppmøte til det FAO-toppmøte i Roma i fjor. Møtet skulle jobbe videre med løsninger på at 1 milliard mennesker sulter i verden.



Fra G8-landene kom det forslag på at krisen skulle løses gjennom et såkalt «Globalt partnerskap», et partnerskap som i virkeligheten var et forsøk på å gi de neoliberale institusjonene WTO, Verdensbanken og IMF betydelig kontroll over utvikling på løsningsforsøk. «Dette underminer enhver mulighet for sivilsamfundet og regjeringer fra det globale Sør å spille noen betydelig rolle. Vi har ikke bruk for dette globale partnerskap» skrev flere NGOer og sivilsamfunnsorganisasjoner i en uttalelse om forslaget.



Presset mot «Globalt partnerskap» gjorde at det ble satt tilside til fordel for FN som samordner av kampen mot sult. Men møtet kom ut med lite som peker på framtidige løsninger på matvarekrisa. «Dessverre ble det ingen reell diskusjon på Madrid-konferansen om hva slags landbruk som må fremmes for å bekjempe sulten og sikre en bærekraftig matproduksjon for framtida, men de ulike synene kom likevel klart fram» sier Aksel Nærstad i en pressemelding fra utviklingsfondet.



Agro-storselskapene og deres organisasjoner presser fram for en mer kunstgjødselbassert matvareproduksjon. Norge er svært lite kritisk til denne strategien mye pga Yaras deltagelse i promotering av mer gjødselbruk i Afrika. Dette er stikk i strid i hva som de fleste småbondeorganisajoner, miljøvernere og uavheninge forsker mener vil gi et bærekraftig landbruk.

Wednesday, January 21, 2009

Plan B 3.0 (bokomtale)

Lester R. Brown: Plan B 3.0: Hvordan redde vår jord, Boksmia, 2008

Hvordan redde vår jord? Lester R. Brown stiller dette spørsmålet i boka Plan B 3.0. Den første delen er en gjennomgang av de største utfordringene menneskeheten står ovenfor når det gjelder miljø, global oppvarming, oljemangel, sviktende matvaresikkerhet, befolkningsøkning, vannmangel, stigende havnivå, reduserte fiskebestander, krympende skoger og utryddelse av arter. Brown avviser at verden kan fortsette som i dag. Det må gjøres et krafttak for å få verden og sivilisasjonen inn på et bærekraftig spor, eller som Brown skriver det «mobiliseringsom om det var krig».

Brown henter inspirasjon fra president Roosevelt sine nasjonale produksjonsmål for våpen. Roosevelt sa i 1942 at nå skulle USA produsere 45 000 tanks, 60 000 fly, 20 000 luftvernvåpen og en handelsflåte på 6 millioner tonn. Dette ble sett på som nesten umulig, industrien ønsket å fortsette å produsere sine gamle industrivarer. Men Roosevelt forbyr produksjon og salg av biler, byggingen av landeveier og motorveier stoppet, kjøring for fornøyelsens skyld ble forbudt og varer som bensin, sukker og fyringsolje blir rasjonert. Dette frigjorde enorme produksjonskrefter som resulterte i at målene ble over oppfylt. I 1944 var229 600 fly produsert.

Boka er proppfull av fakta, og den burde kunne være et nyttig oppslagsverk for aktivister på jakt etter fakta om verdens miljøproblemer. Sjøl om det av og til går fort i svingene for Brown, er det helhetlige bildet av en verden sommå endres godt beskrevet.

Hva er alternativet?

Plan B beskriver mange viktige tiltak og snuoperasjoner som kan gjennomføres for redde vår jord. Boka inneholder et omtrentlig budsjett som viser at det koster bare 190 milliarder dollar å sikre grunnutdanning og grunnleggende helsetjenester til alle, avskaffe analfabetisme, og til og med innføre skolelunsj i de 44 fattigste landene, i tillegg til miljøtiltak som treplanting for å binde opp karbon, redusere flommer og bevare jord, vern av matjord, gjenvinning av beitemark, gjenoppbygning av fiskestammene, bevaring av det biologiske mangfoldet og sikring av grunnvannsnivåene. I en tid da verdens regjeringer spyr ut tilsvarende summer i redningspakker for verdens banker, burde det ikke være noe problem å spa opp 190milliarder for redde vår jord.

Men jeg har noen innvendinger mot Plan B. Den baserer seg på at maktforholda skal være som de er i dagens verden for evig tid. Det er de som har profittert, og fortsatt profitterer, på utbyttinga av jordkloden som nå skal stå for redninga. Brown håper på at WTO, FN, verdens regjeringer og verdens rikeste skal begynne å taflere miljøvennlige valg.

Den andre innvendingen jeg har imot Plan B, er at jeg oppfatter boka som ubegrensa teknologipositiv. Brown ser for seg at teknologien som er her eller finnes rett rundt hjørnet, er tilstrekkelig miljøvennlig til å stoppe klimaendringene. Boka drøfter lite rundt miljøkonsekvensene av å produsere alle de miljøvennlige bilene, togene og forbruksvarene, men diskuterer i stor grad bare hvordan forbruketskal bli mer miljøvennlig.

Min siste innvending er trua på det miljøvennlige kapitalistiske markedet. Brown mener at kapitalismen kan bli miljøvennlig, bare den tar med seg miljøkostnadene i prisen på varene. Eksempler fra boka er den store trua på bomringer rundt byene, ellermiljøbeskatning av varer og tjenester.

Alt i alt er dette en bok for de som vil ha fakta om dramatiske endringene jorda står ovenfor, og den kan gi inspirasjon til mange forslag til reformkrav for å bedre jorda. Men samtidig er den også et interessant eksempel på hvordan øko-kapitalister tenker. Ikke rart at en av forrige århundrets ledende imperialister, eks-president BillClinton, anbefaler Lester R. Brown sin bok.

Bokomtalen har stått på trykk i tidsskriftet Rødt!

Saturday, January 17, 2009

Spotify killed the norwegian star

Spotify er rost opp og ned på internett. Det blir referert til som framtidas måte å høre på musikk. Og ja jeg ble positivt overaska da jeg prøvde programmet for første gang. Men problemet, som beit seg fast i ørene mine, er at rammene for våres musikksmak kontrolleres. Masse musikk finnes ikke på spotify. Det mest åpenbare er alle undergrunnsband og framtidas stjerne skudd som har en middelmådig demo på myspace. Det andre som åpenbarte seg ganske fort at spotify hadde lite plass til norsk musikk.

Tommy Tokyo har snurret på norske tv-skjermer med rosende ord men finnes ikke på spotify. Han får selskap av Thom Hell, Lester, Lindstrøm, Rolf Wallin, Ellen Ugelvik, Grand Island, Lukestar, Farmers Market, Katzenjammer og ganske mange fler.

Når jeg går igjen platene jeg kjøpte i fjor så er 2 av 3 ikke tilgjennelig på spotify.

Har vi egentlig lyst til at et komersielt selskap skal monopolisere hva vi hører på?

Monday, January 12, 2009

Kapitalistisk kollaps

Under den pågående økonomiske krisa blir spørsmålet om den vanvittige kapitalismens framtid stilt fra flere hold. Men kapitalismen har allerede kollapsa som økonomisk system hvis vi menneskelige hensyn i betraktning. Nesten 1 milliard mennesker sulter i verden, og en betydelig del av verdens befolkning har nå sultet i over hundre år.

Kapitalismen har stått for en historisk produksjonsøkning, aldri før i menneskehetens historie har man klart å øke produksjonen av varer på så kort tid. Mat er intet unntak. Matproduksjonen har historisk sett eksplodert de siste hundre årene. Men sult har man likevel ikke klart å utrydde.

Matvarekrisa 2008

Prisene på viktige basismatvarer begynte å øke raskt høsten 2007 og våren 2008 skjøt prisene i været. Dette fikk drastiske konsekvenser for de 2,6 milliarder menneskene i verden som i dag lever på mindre enn 2 dollar dagen og bruker mellom 60 % og 80 % av sin inntekt på mat. Fra hele verden fikk vi rapporter om demonstrasjoner, protester og streiker mot de økende prisene. Fra Haiti fikk vi historier om at de spiste sølekaker i mangel av penger til å kjøpe ris.

Økte energi- og oljepriser, biodrivstoff, klimaendringer, spekulasjon i matvarer og jordområder er noen av hovedårsakene til den akutte krisa våren og sommeren 2008. Verdens ledere i FN, EU, G8 og WTO med mer, samla seg og krevde mer av den nyliberale «medisinen» som er en av de mer langsiktige årsakene til krisa.

Hva har skjedd siden i sommer?

Matvarekrisa var fort glemt da verdens børser stupte i høst. Pengene og ressursene man aldri fant fram for å bekjempe fattigdom og sult, var det ikke noe problem å bruke for å redde bankene. Mens alle snakket om blodbadet på børsen, døde titusener av mennesker av sult hver dag.

Siden i sommer har matvareprisene falt betydelig, men ligger fortsatt på et høyt nivå. Hovedgrunnen til dette ligger i oljeprisens fall som en av mange konsekvenser av finanskrisa. Olje- og energiprisene har stor betydning for prisen på mat og når oljeprisen øker og faller følger alltid matvareprisen etter. Gjødselprisene har også falt som en følge av krisa. Og mange av de store agroselskapene som hadde sine beste kvartaler i begynnelsen av 2008, opplever nå problemmer. Spesielt fordi mange store innvisteringsprosjekter ble satt igang vinteren og våren 2008, og nå er lånekostnadene på disse prosjektene betydelig høyere enn planlagt.

En produksjonsøkning innen basismatvaresektoren har også vært venta under hele denne krisa. Og FNs organisasjon for ernæring og landbruk sin «Food Outlook»-analyse av matvaremarkedene som kom i ny utgave i november bekrefter dette. Men det påfallende er at svært liten del av produksjonsveksten går til mat. Produksjonsveksten innenfor flere nøkkelvarer fører til økt fôr- og biodrivstoffproduksjon. Man forventer nå 10,9 % vekst i hveteproduksjonen, men bare 1 % vekst i hvete som blir spist som mat.

Matvarekrise 2009 - ?

Sjølv om finanskrisa har ført til noe lavere matvarepris enn forventa, vil det antakelig ikke bli færre som sulter i verden. Dette ikke fordi det ikke finnes nok mat i verden, men fordi de det gjelder ikke kan betale for den. Hadde redningspakkene til verdens banker gått til sultforebygging, utbedring av matjord, gjenvinning av beitemarker, gjenoppbygging av fiskebestander og stabilisering av grunnvannsnivåene hadde man kommet et langt stykke på veien mot å avskaffe sult.

Dessverre er finansinstusjonene viktigere i den kapitalistiske verden enn å sikre verdens befolkning næring. Matvarekrisa vil nok herje verdens fattigste så lenge vi lar kapitalismen fortsette.

Artikkelen er tidligere publisert på frontlinjer.no

Thursday, January 08, 2009

Hva er fred, uten frihet?

Da jeg kom hjem sent i dag og leste litt nettaviser ble det raskt klart for meg at jeg måtte sette på Imperiet på cd-spilleren. Imperiet har en rekke låter som kan passe i disse tider, men det var en Mikael Wiehe-cover:

Är det verkligen fred vi vill ha?
Till varje tänkbart pris
Är vi alldeles säkra på det?
Att det värsta av allt är krig
Disse spørsmålene blir igjen aktuelle når vi leser om de 10 000 som går i fredstog, der man ikke tar stilling. Når man hører hva de flotte statsmenn kommer med forslag om fredsavtaler til de Israelske bødlene. Hva slags fred er dette? Hvem er dette fred for?
Med freden kommer segraren
och han som slogs och stred
får på böjda knän och med huvet lågt
och ta emot den starkes fred
I raske trekk oppfatter jeg fredsforslaget, som nå skal redde Midt-Østen, som et forslag om fred uten frihet for Gaza. Med det Fransk-Egyptiske forslaget til våpenhvile vil det fort bli værre på Gaza enn før Israels angrep 27. desember. Med strengere kontrol av grensen, og stenging av de underjordiske tunnelene, mellom Gaza og Egypt vil det føre til at Gaza må leve enda mer på Israels nåde. Og med Israels forhold til Gaza vil det fort bety en av de værste humanitære katastrofene i nyere tid.
Med freden kommer tystnaden
allt ordnas under hand
Och folk och länder styckas upp
i samförståndets namn
Kravet kan ikke bare være fred, men også frihet for Gaza og resten av Palestina. Gaza må sjølv få bestemme hva de vil importere og eksportere. Flyktninger må få returnere til sine hjem. Israels hermetiske blokade av Gaza må oppheves. Israel må trekke seg tilbake fra de okuperte områdene. Muren må rives. Lista er enda lengre, den tar ikke slutt. Ta gjerne en titt på palestinakomiteens hjemmesider og meld deg inn.

Wednesday, January 07, 2009

Død BØ!

eller snø om du vil...

På fredag skal det norske folk igjen strømme til kinoene for å se en ny film med banking av nazister. Denne filmen handler ikke så mye om skiturer over til Sverige, men er plassert til en hytte i Finnmark. 8 legestudenter skal kose seg på hytta med øl, rock og groviser. Men det er en merkelig stemning rundt hytta. Og sent på den første kvelden kommer en gammel kæl. Han forteller en historie om sadistiske nazister og ondskapen med stor O.

Dette er skrekk blanda med komikk på så lavt nivå at hvis Max Manus var den norske filmen med stor N i 2008, så er dette ihvertfall den i 2009. Dette er filmen du må se hvis du har noe som helst forhold til dialekter, hammer og sigd, nazistiske zombier eller norske sex scener du egentlig ikke vil se må du se denna filmen. Men hvis du er av typen som ikke kan kose deg med en sikkelig dårlig film (Og da mener jeg dårlig dårlig film og ikke dårlig amerikansk komidie) bør du nok holde deg hjemme.

Tuesday, January 06, 2009

9 x 20

Med huepine, potis og cola fulgte jeg hoppuke avsluttningen i Bischofshofen. Siden alt håp var forsvunnet for den norske hoppnasjonen på forhånd, og østerikeren Loitzl var erklært vinner på forhånd, så ble jo dette mer et oppvisningsrenn. Og Loitzl viste de andre hvordan man skulle hoppe pent og ble belønna med 9 ganger 20 i stil i løpet av konkuransen.

For å oppsummere hoppuka kan man si at Norge suger, mens alle andre ruler. Loitzl har vunnet hoppuka og meldt seg på kampen om verdenscupen sammenlagt. Tyskerne har vist fram et bredt og godt lag. Martin Schmitt (tysker) og Dimitry Vassiliev (russer) har vist seg så gode at de bør regnes med i kampen om førsteplassene. Og beste franskmann er bedre enn 4 nordmenn i en finaleomgang. Tror ikke jeg trenger å fortsette.

Tror det ikke blir noe bedre ved neste korsvei i Tauplitz/Bad Mitterndorf 10 og 11 januar.

Sunday, January 04, 2009

Hjemmejubel i Innsbruck

I min favorittstadion for hopp i utenlandet samlet hoppeliten seg i dag. På forhånd var det stor spenning om forhåndsfavoritten Simon Ammann eller hjemmefavoritten Wolfgang Loitzl skulle ta ledelsen i hoppuka. Det var også store forventninger til Anders Jacobsen som var nummer to i kvalifisering, og hadde sjansen å rette opp det dårlige norske inntrykket.

Verken Ammann eller Jacobsen leverte varene i rennet, derimot var det flere gledelige overaskelser, som at tyskeren Martin Schmitt var tilbake i verdenstoppen med lengste hopp i første omgang. Og at veteranen Noriaki Kasai som har vært med siden 80-tallet tok en 6te plass.

Men det var hjemmefavorittene Wolfgang Loitzl og Gregor Schlierenzauer som gjorde det best til stor fornøyelse for det store hjemmepublikumet. Loitzl økte med dette ledelsen sin på Ammann i hoppuka med 14 poeng og er stor favoritt til å bli hoppukevinner før avsluttningsrennet i Bischofshofen 13ende dag jul.

Friday, January 02, 2009

Max Manus

Nyttårets stor film, som har vært omtalt i antall sidemeter slik ingen norsk film har hjemsøkt oss før. De har sendt marsjerende tyske soldater utenfor kontorvinduet mitt, okkupert Karl Johan på nytt, for å lage det som skal bli tidenes store norske krigsfilm: Max Manus!!!

Det er mye storhet du føler når du sitter i Coloseum og ser filmen. Det er store helter på skjermen spilt av norske skuespillere, ofte omtalt med store ord, som skal redde Norge fra en tysk okkupasjon, Hitler og Nazismen. Og veldig mye er bra, flotte aminasjoner av det Oslo som nå ikke finnes lengre, gode skuespillerprestasjoner o.s.v.

Men desverre så er det elendig historiefortelling som står bak. Det er som å se på et klipparkiv av Max Manus under krigen. Men filmen klarer ikke å trekke den røde tråden fra et hopp i fortellingen til den neste som gjør det til EN historie. Derfor går jeg ut av kinosalen med en lunken følelse i magen.

Thursday, January 01, 2009

Nyttårshopprennet

Etter nyttårskonsert og en haug med pannekaker og bacon, som serveres på min tradisjonelle nyttårsdagsfrokost var det klart for nyttårshopprenn. Med bare 3 nordmenn i rennet så det ikke ut til å bli en stor dag. Men siden det var med 2 svensker var det jo et lite plaster på såret, siden jeg har svensk bakgrunn.

Bjørn Einar Romøren mislykkes i sitt hopp totalt og blir nå sendt hjem fra hoppuka sammen med Roar Ljøkelsøy som ikke var kvaølifisert til dagens renn. Bardal gjorde to greie hopp og ente på 19ende plass. Den eneste som faktisk får til noe Jahoppsen gjorde et flott første hopp men mangla litt i det siste til å melde seg på kampen om de øverste plasseringene og ente på 7ende plass.

Den store forhånds favoritten Gregor Schlierenzauer klarte ikke å innfri. Men min favoritt til hoppukeseieren Simon Ammann gjorde et kjempe hopp i første omgang. Men ble i andre omgang så vidt slått av østerikeren Loitzl som hoppet sesongens nydligste hopp som dommerne ga 4 ganger 20 i stil for.

Wolfgang Loitzl leder nå hoppuka bare med 1 poeng forann Ammann før renn nummer 3 i Innsbruck, som forøvrig er min favorittbakke i verdenscupen.