Monday, September 06, 2010

Konkurranseutsettingas skitne ansikt

Den 23. august gjennomførte politiet og Arbeidstilsynet razzia mot RenoNorden AS. I Oslo og 90 andre kommuner har RenoNorden vunnet kontrakter på konkurranseutsatt søppeltømming. Nå anklages RenoNorden for grov og kanskje ulovlig utnyttelse av østeuropeiske arbeidere.

Renovasjonsetatens Fagforening sine facebook sider kan vi lese at de har erfart at ansatte blir sendt ut av landet hvis de fagorganiserer seg, skader seg eller blir syke. At mange av arbeiderne ikke har fått nødvendige kurs eller opplæring.

RenoNorden tømmer avfallet til rundt 1,7 millioner nordmenn. De hadde en omsetning på 380 millioner i 2009. Og i løpet av ti år er det private overskuddet fra søppelkjøringen oppe i 232 millioner. Inntektene kommer fra våre skattepenger.

Gjennom Argentum (et statlig investeringsselskap) har staten investert over 700 millioner i Reno Norden. Her må næringsminister Giske ta ansvar å rydde opp i sine investeringer. Oslo og andre kommuner må nå se at konkurranseutsettinga fører til sosial dumping, og ta ansvar for at søpla vår blir henta på en ren måte.

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen lørdag 4. september med overskriften Konkurranseutsatt søppel

Tuesday, August 31, 2010

En annen kommunisme er mulig

«Hvis ... ’en annen verden er mulig’ så hvorfor ikke også si ’en annen kommunisme er mulig’? De nåværende omstendigheter i den kapitalistiske utviklinga krever noe slikt, hvis en grunnleggende endring skal oppnås.»1
Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Krisa oppleves ganske ulikt fra hvor du er i verden. Forskjellen på hvordan krisa påvirker oss, er enorm hvis man bare sammenligner naboland i rike Nord. Islands økonomi kollapset, regjeringen måtte gå, og det ble skrevet ut nyvalg etter måneder med protester i gatene. I dag er Island så og si tatt over av IMF, og har en gigantgjeld tilsvarende 48 000 euro per innbygger. Presidenten ble presset av folkebevegelsen til å sende ut ICEsave-avtalen på folkeavstemning, mot regjeringens vilje. Utviklinga på Island kunnet vært mer positivt spennende hvis folkebevegelsen hadde ført til at arbeiderklassen tok makta og gjennomførte en sosial revolusjon. Men dessverre har det revolusjonære alternativet på Island, som i Norge, ikke den oppslutning det krever.

Krisa i Norge har også hatt sine dramatiske øyeblikk. Bankene sluttet nesten helt å handle med hverandre, Oslo børs ble over halvert, antall konkurser i året ble over dobla. Men krisa i Norge fikk ikke noe politisk uttrykk i store velgerbevegelser, og de fleste som ikke mista jobben opplevde at den lave renta ga økt kjøpekraft og økte muligheter til sparing. Det finnes enkelte lokalsamfunn som er unntak, der krisa tok livet av hjørnesteinsbedriften eller der svært mange ble permittert. Men jeg tror de fleste i Norge ikke opplever den internasjonale økonomiske krisa som en systemkrise, som krever at kapitalismen opphører.

Den materielle manifestasjonen av denne prosessen eksisterer som forandringa fra penger til varer til penger pluss profitt: P – V – (P + ΔP). Vi kan si at kapital er prosessen av ekspanderende verdi. En slik prosessforståelse av kapital betyr at vi kan definere en kapitalist som en økonomisk agent som putter penger og bruksverdier i sirkulasjon for å skape mer penger. Denne ekspansjonstvangen har ført til et overforbruk av jordens ressurser, og vi står nå overfor farlige klimaendringer vi kanskje ikke rekker å stoppe.

Men det er ikke bare av hensyn til Moder Jord vi må sette en stopper for denne ekspansjonstrangen. Den har tvunget milliarder av mennesker ut i fattigdom. Og globalt skjerper den motsetninga mellom verdens arbeiderklasse og kapitalismen.

Kapitalens behov for akkumulasjon blir presset i en økonomisk krise. Store verdier forsvinner fra kapitalen som igjen påtvinger arbeiderklassen en hardere utbytting. Kapitalen må vokse eller dø. I en situasjon med liten eller presset vekst må mer kapital bli frigjort for å sikre seg bedre framtidig vekst. Tradisjonelt kan kapitalen gjøre dette på flere måter. Den kan skvise mer profitt ut av arbeiderklassen, ved å redusere antall arbeidere og be de som er igjen, å gjøre mer for mindre, endre pensjons- og andre forsikringer til billigere alternativ (for eksempel gå fra yttelsesbasert til innskuddsbasert pensjon), og automatisere større deler av produksjonen så det trengs mindre arbeidskraft. Kapitalen kan frigjøre kapital ved å legge ned virksomhet som det er liten grunn til å investere mer i, for å investere i nye prosjekter.

Det viktigste kravet for kapitalen i Norge i dag er å holde kostnadene på arbeidskraft nede. I praksis ser vi dette gjennom presset for lønnsmoderasjon i årets tariffoppgjør. Dette er et krav toppene i sosialdemokratiet har gått med på. Men lønnsmoderasjon slår tilbake på kapitalen, ved at kjøpekraften minskes og svekker etterspørselen. Når etterspørselen globalt sett går ned, må det produseres mindre, og konkurransen om kundene blir hardere. Det fører til at krisa igjen blir dypere.

Manifestasjonen av klassekonfliktene under denne krisa har sett forskjellig ut i forskjellige steder i Europa og Verden. Store streiker flere steder ikke minst i Hellas, som er det landet i eurosonen der krisa er hardest nå. I blant annet Frankrike og Sør- Korea har krisa ført til bedriftsokkupasjoner. Disse har handla om å legge beslag på bedriftene så de ikke blir tømt for verdier før sluttpakker eller jobbene er i orden igjen. Det mest dramatiske uttrykket er det som blir kalt bossnapings. At arbeiderne har låst sine sjefer inne eller bortført dem, og ikke vil slippe de løs før kravene deres er innfrid. Krisa har dermed i ekstreme situasjoner tvunget fram desperate handlinger i deler av arbeiderklassen. At arbeiderklassen ikke har annet å miste enn sine lenker, har et konkret innhold i Europa.

Estland og Latvia i øst er eksempler på EU-land der økonomien har krympet betraktelig i løpet av krisa. Bruttonasjonalproduktet per innbygger har sunket, og arbeidsledigheten har økt i begge landa. De baltiske landene opplever en kraftig utvandring og kutt i studiefinansieringen som på sikt kan få alvorlige sosiale konsekvenser for landene. Både Estland og Latvia har valgt å knytte sin valuta til euroen, dette gjør at regjeringene ikke kan bruke ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å prøve å komme ut av krisa. Kostnadene av krisa blir ført over på arbeiderklassen gjennom store lønnskutt og økt arbeidsledighet.

I den nåværende fasen av krisa er det Hellas som har kniven på strupen i Europa. Med en offentlig gjeld på 115 prosent av BNP og et budsjettunderskutt på 13 prosent vil Hellas bli tvunget av IMF og EU til å foreta utgiftskutt som ikke bare vil ha drastiske sosiale konsekvenser, men ganske sikkert vil sende landet dypere inn i resesjon. Hellas har forhandlet lenge med IMF og EU om lån. I arbeiderklassen i Hellas er låna upopulære siden mange med god grunn frykter krava IMF og EU stiller til Hellas. Også blant utlånerne og spesielt i Tyskland har lånet vært upopulært. IMF og EUs krav til Hellas er svært tøffe, dette handler om smerte og straff. Hellas tvinges til å fryse nivået på lønninger i offentlig sektor og pensjoner i tre år, kutte i budsjettene, øke skattene og avgiftene, liberalisere med hensyn til næringslivet, svekke stillingsvernet og gjennomføre en pensjonsreform med lengre opptjeningstid, levealderjustering og forbud mot førtidspensjonering. Det er arbeiderklassen som er den store taperen etter disse reformene, ikke kapitalistklassen i Hellas.

Lånepakken som er gitt til Hellas av EU og IMF, brukes til å betale lån som forfaller fortløpende. Lån som i hovedsak er gitt av tyske, franske og andre utenlandske banker. Nesten alle land i Europa økte statsgjelden for å kunne gi krisepakker til bankene tidligere i krisa. For å finansiere lånet til Hellas må medlemslandene i eurosonen finansiere sin del av lånepakken over sine statsbudsjett. En del land må nok igjen øke statsgjelda si. Med store underskudd og stor statsgjeld i flere euroland lager nå EU en ny krisepakke 750 milliarder euro i tilfelle andre euroland kommer i samme situasjon som Hellas. Denne pakka skal også finansieres i hovedsak av medlemslanda, og kan igjen påvirke deres statsbudsjett negativt. Mesteparten vil til syvende og sist ende opp i private banker, mens eurolanda må kutte i sine offentlige budsjetter, og vanlig folk sitte igjen med regjeringa gjennom dårligere velferd. EU og IMF sine grep ovenfor Hellas og eurosonen generelt er for å sikre bankene pengene sine og ikke hjelpe Hellas eller andre ut av økonomiske kriser. Innenfor rammene av dagens kapitalisme og EU har Hellas og andre medlemsland svært begrenset handlingsfrihet til å løse sine økonomiske problemer.

Angrepene på arbeiderklassens levevilkår i Europa kan fort tvinge fram ytterlige angrep på arbeiderklassen også i Norge. Det kan skje gjennom at Europas kapitalistklasse bruker EU for å få igjennom nye nyliberale reformer, som vi blir en del av gjennom EØS. Allerede i dag er det kamp mot flere usosiale EU-direktiver, og EU-direktivene har vist seg å være et egnet redskap for kapitalistklassen til å vinne sine seire. Men også den norske arbeiderklassen i private sektor vil bli utsatt for utflytting av arbeidsplasser til billigere europeiske land, og trusler om det.

Som en ring rundt Europa har vi de siste åra sett kapitalismens krise herje med perifere EU/EØS-stater. Island, de baltiske statene, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har alvorlige økonomiske utfordringer. For meg ser det ut som om den europeiske kapitalistklassen kommer ut av krisa med en ny offensiv. Skal arbeiderklassen i Europa komme videre og vekk fra en defensiv forsvarskamp for velferdsgoder, må vi reise parolene om en ny kommunisme.

Holder det ikke med å snakke om sosialisme eller en annen verden? Mitt svar er nei. Det er forskjell på kommunisme og sosialisme sjøl om mye av det blir litt blanda sammen i den debatten vi kjenner i Norge. David Harvey beskriver forskjellen slik:
«Forskjellen mellom sosialisme og kommunisme er verdt å merke seg. Sosialismen har som mål å demokratisk styre og regulere kapitalismen på måter som beroliger utskeielsene og redistribuerer godene til fellesskapets beste. Det handler om å spre rikdommen gjennom progressiv beskatning, mens grunnleggende behov – som utdanning, helse og til og med boliger – gis av staten utenfor rekkevidde for markedskreftene. Mange av de viktigste resultatene til den redistributive sosialismen i perioden etter 1945, ikke bare i Europa men også utenfor, har blitt så sosialt innebygd at den nesten blir immun mot nyliberale angrep. Selv i USA er Social Security og Medicare svært populære programmer som høyresiden synes det nesten er umulig å fjerne. Velferdsbestemmelsene i Skandinavia og det meste av Vest-Europa ser ut til å være en urokkelig stein i den sosiale orden.

Kommunismen, derimot, søker å fortrenge kapitalismen ved å opprette en helt annen samfunnsform for produksjon og distribusjon av varer og tjenester. I historien om den faktisk eksisterende kommunismen, betydde sosial kontroll over produksjon, utveksling og distribusjon statlig kontroll og systematisk statlig planlegging. I det lange løpet viste det seg å være mislykket, men det er interessant at utviklinga i Kina har vist seg langt mer vellykket enn den rene nyliberale modellen i å skape kapitalistisk vekst r av grunner som ikke kan utbroderes her. Samtidsforsøk på å gjenopplive den kommunistiske hypotesen fornekter typisk statlig kontroll og ser til andre former for kollektiv sosial organisasjon for å fortrenge markedskreftene og kapitalakkumulasjon som grunnlag for organisering av produksjon og distribusjon. Horisontalt nettverk i motsetning til hierarkiske systemer av koordinering mellom selvstendig organiserte og selvstyrt kollektiver av produsenter og forbrukere er tenkt som kjernen i en ny form for kommunisme. Samtidsteknologi for kommunikasjon gjør at et slikt system synes gjennomførbart. Alle slags småskala eksperimenter rundt om i verden finnes der slike økonomiske og politiske former er under bygging. I dette er det en tilnærming av noe slag mellom de marxistiske og anarkistiske tradisjoner som vender tilbake til et bredt samarbeid mellom dem slik situasjonen i 1860- årene i Europa.»2
Kommunismen må igjen defineres som fellesskapssamfunnet. Den store vrangforestillingen om at kommunisme er en fin ide, som i praksis må føre til diktatur, må vi bevise at er feil. De historiske forsøkene på å skape et kommunistisk alternativ til kapitalismen har alle til nå feila. Diktaturene som oppsto som følge av feila de gjorde, er skrekkeksempler på hva alternativ til kapitalismen er. Dette blir flittig brukt av borgerskapet for å hindre arbeiderklassen i å diskutere alternativer til kapitalismen.

Samtidig er den økonomiske krisa, klimakrisa og sultkrisa i verden så alvorlige at det er nødvendig at arbeiderklassen igjen tar opp diskusjonen om hva som er alternativet. Over alt hvor kapitalen sprer seg, avler den motstand. Vi har de siste åra sett den komme til uttrykk gjennom generalstreiker blant annet i Hellas, Antillene og Sør-Korea. Å få løfta diskusjonen om et alternativ til kapitalismen i Europa, er like viktig som i deler av verden der kapitalen utbytter folk hardere. Mulighetene for solidaritet mellom arbeiderklassen i alle verdenshjørner er nødvendig for at de første forsøkene på lang tid med alternativer til kapitalismen, kan gjøre nye viktige erfaringer. Den boliviarianske revolusjonen i Latin-Amerika er ett eksempel på dette. Organisering av solidaritet utenfor sine egne landegrenser er med på å holde livet i denne revolusjonen. Den nye røde sola i Sørvest er ikke grunnlag for en ny oppskrift på kommunisme eller sosialisme som kan kopieres blindt. Men erfaringene fra Venezuela og Bolivia skaper rom for en ny diskusjon om hva som er alternativet til kapitalismen.

Kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. At vi skal eie og skape ting i fellesskap er kjerna i ideen om kommunisme. «Kommunisme er ikke noe Marx fant på», står det i det lille heftet, KOMMUNISMEN funker BEST!, av Tron Øgrim som er utgitt av Rødt!. Folk definerte seg som kommunister før Det kommunistiske manifest ble skrevet, og mange både før og etter som har kalt seg kommunister, var ikke marxister. Ideen om kommunisme er ideen om et samfunn styrt av fellesskapet, og den deles av flere enn de som har lest Marx.

For å kunne ha et fellesskapssamfunn, må alle bidra til fellesskapet. Men alle bidrar ikke likt, noen er gode på en ting, andre er gode på en annen, noen er syke, andre er friske, vi må alle bidra forskjellig, men fellesnevneren er at vi alle bidrar etter evne. På samme måte må det være med å få. Noen trenger lite, andre trenger mer, men vi må alle leve av fellesskapets ressurser, få etter behov. Dugnaden i borettslaget er organisert sånn, noen er flinkere og mer effektive på dugnaden enn andre, mens andre kanskje bruker fellesarealet mer enn andre. Det er ikke sammenheng mellom det du yter og det du får, men alle skal (i hvert fall i teorien) gjøre begge deler.

Det er lett å framstille et kommunistisk samfunn som et drømmesamfunn eller himmelen på jord, der alle skiller og motsetninger mellom folk er løst, og vi lever sammen i frihetens rike. Det høres vakkert ut, og nokså utopisk. Vi jobber sjølsagt for å avskaffe kvinneundertrykking, klasser, rasisme, sult og alle andre problemer, men kommunismen er ikke at de er avskaffa. Kommunisme handler også om at vi skal fortsette å krangle med naboen, at vi kommer til å snakke stygt med hverandre og være uenige. Forskjellen er at kommunismen betyr at vi styrer, eier og fordeler i fellesskap.

Istedenfor å se på kommunismen som et kommende idealsamfunn som betyr historias slutt, mener jeg det er bedre å se på kommunismen som en bevegelse. Marx skreiv i Den tyske ideologi:
«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger. »3
Kommunismen handler ikke om å ha løst alle problemer men å få etablert en samfunnsform og økonomi som gjør at vi fellesskap kan løse verdens problemer. Det er på tide at dette blir strategien for å jobbe for en bedre verden, for klassesamfunnet og kapitalismen kan ikke løse problemene når det viktigste er at penger skal bli til merpenger.

Noter:
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)

Artikkelen har stått på trykk i Rødt! marxistisk tidsskrift nr 2a 2010 besøk Rødt! sitt nettsted marxisme.no her

Monday, August 23, 2010

Hvem skaper verdiene?

Kongerike Norge hadde i sommer en oppheta debatt om det er Oslo eller distriktene som skaper verdiene i landet. Det hele startet med at SSB la fram fylkesfordelt nasjonalregnskap for 2007. Og siden har alle sagt at det er der jeg kommer fra verdiene skapes.

Men er det ikke hvem som skaper verdiene, viktigere enn hvor verdiene skapes. I følge samme SSB-tabell er BNP per sysselsatt i Norge kroner 895 680 kroner. Tar vi med oss de som ikke jobber, de som er for unge, gamle eller syke er BNP per innbygger 482 381 kroner. Men de pengene vi har til å bruke på forbruk per innbygger er 188 008. Så per innbygger er det 294 373 kroner vi ikke får av verdiskapinga for å leve.

Marx har gjennom sitt arbeid med Kapitalen gitt oss kommunister en forståelse av hvem som skaper verdiene, og hvem som røver til seg verdiene. For at en kapitalist skal få kapitalen sin til å vokse ved vareproduksjon, må han innvestere i råvarer, maskiner og arbeidskraft. Investeringene i råvarer, maskiner og arbeidskraft må totalt sett være mindre enn verdien av de ferdige produktene kapitalisten selger for at han skal få noe profitt. Dette er jo åpenbart for de fleste. Men hva er det som skaper denne merverdien som gjør at kapitalisten får profitt?

Er det at kapitalisten er en luring som kjøper til underpris og selger til overpris? Det kan det jo ikke være, siden alle kapitalister er avhengig av å kjøpe varer av andre kapitalister. Et slikt økonomisk system ville jo kollapset og ikke kunne ha utviklet seg til en verdensomfattende økonomi.

Nei, denne merverdien skapes ved at en vare som kapitalisten kjøper har en spesiell egenskap. Den kan bidra med større verdier i sluttproduktet enn det koster å kjøpe den. Denne varen er arbeidskraft. Arbeidernes arbeidskraft kan tilføre produksjonsverdier langt over hva det koster å holde en moderne arbeider i livet med mat, boliglån, tv, internett o.s.v. Denne merverdien som arbeideren skaper blir ikke utbetalt i ekstra bonuslønn, men blir fordelt mellom at staten tar litt av den i skatt og kapitalisten beholder det som profitt.

Det er ikke hvor i Norge verdiene skapes som er viktig, men av hvilken klasse som skaper dem. Arbeiderklassen må kjempe for å beholde mer av merverdien, og kanskje en dag beholde hele kaka.

Tuesday, August 17, 2010

Fjern kulturmomsen og behold momsfradraget

1. juli ble det innført 8 prosent moms på billetter til kultur og idrett. Samtidig ble den inngående momsen fradragsberettiget. Rødt mener det er bra at kulturinstitusjoner, idrettslag o.l. får slippe å betale forbruksskatt på sine investeringer. Det gjør det lettere økonomisk for både kultur og idrett å satse på utvikling. Det er et viktig framskritt at investeringer i kultur og idrett som er så viktig nå kan realiseres uten at staten tar 20 prosent av pengene.

Dessverre så må nå idretten og kulturen ta inngangspenger for å kunne slippe å betale moms på sine investeringer. Mange museer har de siste åra vært gratis i Oslo. Dette har gitt mer kultur til byens befolkning. Astrup Fearnley har nå gjeninnført betaling, og det er stor sjanse for at flere av de andre gratis museumene vil gjøre det framover. Dette minsker kulturtilbudet.

Rødt vil fjerne kulturmomsen, og samtidig må idretten og kulturen få beholde momsfradraget.

Tuesday, August 10, 2010

Ikke mer eller mindre, men rettferdig skatt

Høyre vil ha ned skattene. Arbeiderpartiets partisekretær sier at de en gang i framtida skal opp. Men spørsmålet bør ikke være om skattene generelt skal opp eller ned, men hvordan gjøre systemet rettferdig.

Regjeringa har bundet seg til Høyres skattenivå fra 2004, i hvert fall fram til 2013. Om det er mye eller lite kommer jo an på hva vi får igjen for å betale skatt. Skal skatten senkes må man kutte i velferdstilbud og ønsker man store velferdsreformer så må man øke skatten. Hvis man ikke vil bruke av de pengene vi har i oljefondet.

Utfordringene med dagens skattesystem er at noen betaler for mye, mens andre betaler for lite. Rødt ønsker et mer sosialt rettferdig skattesystem der de rike betaler mer og de med mindre inntekter betaler mindre. Rødt vil ha et enkelt og progressivt skattesystem, med hovedvekt på direkte skatt på inntekt og formue. Kapitalinntekter bør skattelegges på samme måte som lønnsinntekt. Og de som tjener under 3 G skal fritas fra å betale skatt. Forbruksskatten, også kalt merverdiavgiften, bør avskaffes på tjenester og vanlige husholdningsvarer. Det ville gitt oss et mer rettferdig skattesystem.

Friday, July 16, 2010

Stopp postdirektivet

Regjeringen må bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stoppe EUs tredje postdirektiv. Direktivet vil gi oss dyrere og dårligere posttjenester i hele landet.

I dag er det samme porto på et brev som skal fra Oslo til Finnmark og et brev som skal mellom to naboer i hovedstaden. Enhetsportoen sørger for lik pris på brev i hele landet, og at overskuddet fra "lønnsomme" områder gir gode og likeverdige posttjenester til alle i Norge.
EUs postdirektiv vil bety at postmarkedes skal tvangs liberaliseres og at dagens enhetsporto ikke lengre vil kunne opprettholdes. Postdirektivet fører til at brev må prises utfra faktiske kostnader. Dermed blir brev fra Hammerfest til Bryne mange ganger dyrere enn brev fra Drammen til Oslo.

Ulik pris fører til ulike vilkår for organisasjoner, befolkning og næringsliv i forhold til hvor man er i landet. Det vil i større grad føre til press for sentralisering i Norge. I sentrale strøk vil direktivet føre konkurranse mellom flere markedsaktører. Posten vil da bli tvunget å bruke store ressurser i denne konkurransen. Og som en konsekvens av dette vil andre deler av landet kunne bli nedprioritert og få et dårligere posttilbud.

NorgesBarometer sin undersøkelse om postdirektivet for Postkom viser at 64 % av folket råder regjeringen å si nei til direktivet. Regjeringen bør høre på folket å si nei til EUs tredje postdirektiv.

Innlegget har stått på trykk i Nationen 13. juli

Wednesday, July 14, 2010

Vi må prioritere sykkel

Statsviter Ove Bengt Berg peker i Dagsavisen 8. juli på den store avstanden det er mellom mål og virkelighet i sykkelpolitikken. Det gjøres mange fine formuleringsvedtak om at man skal ha sykkelveier eller sykkelfelt, men når det kommer til handling så skjer lite.

I Oslo har nå flere større prosjekter blitt gjennomført der man har nedprioritert sykkel. Over Jernbanetorget, som har blitt pussa opp for flere millioner, er det ikke prioritert en løsning for de som sykler. For å følge trafikkreglene og passe på sin egen trafikksikkerhet er det tenkt at man må gå av sykkelen og trille over jernbanetorget.

I Carl Berner krysset, som blir ferdig oppusset til høsten, har også sykkelinteressene måtte vike for kollektivtrafikk og biltrafikk. Det finnes også flere eksempler på at sykkelveier og felt bare bygges stykkevis og delt. Det skaper trafikkusikkerhet for sykelistene og andre som skal samhandle med sykelistene. Skal man nå måla for andel syklende i framtida må man tenke helhetlig.

Oslo trenger et helhetlig gjennomgående sykkelveinett. Skal vi få det til må vi ikke bare prioritere det med ord, men også med penger. Og pengene finnes hvis vi bare sier at sykkel er viktigere enn bil.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen 13. juli

Monday, July 12, 2010

Det burde vært lett

Det burde vært lett for regjeringa å ta feiekosten og feie ut useriøse firmaer i renholdsbransjen. Dagbladet har i sommer satt søkelys på den useriøse delen av renholdsbransjen. Artikkelserien har vist at bransjen er preget av lav lønn, sosial dumping, uklarhet rundt ansettelsesforhold, svart arbeid og en rekke flere brudd på arbeidsmiljøloven.

Det er ikke første gang noen prøver å sette søkelys på de uakseptable forholdene i renholdsbransjen. Arbeidsmandsforbundet har pekt på dette flere ganger de siste årene. Det finnes enkle tiltak regjeringa kan gjøre for å få rydda opp i bransjen.

Det bør opprettes en offentlig godkjenningsordning, slik som både LO og NHO har krevd. Det bør innføres ID-kort i renholdsbransjen. Dette er det god erfaring med fra bygge- og anleggsbransjen. Og man må få styrket arbeidstilsynet så de har ressursene til å følge opp bransjen.

Monday, June 21, 2010

Splittelse i borgerskapet?

I en kronikk og et langt intervju i Dagens Næringsliv(DN), torsdag 10. juni, deler milliardæren Øystein Stray Spetalen sine bekymringer for kapitalismen framover. Spetalen nevner mange gode grunner til å være bekymret. Spetalen sier jo sjøl at han ikke er bekymret for seg sjøl, han sier til DN «Jeg har nok til mat, og jeg har hus også. Så det spiller ingen rolle for meg. Jeg kan bare stikke til Bahamas, jeg, og ligge på en strand resten av livet». Det er oss vanlige skattebetalere som nå skal betale regninga etter at det har blitt gitt redningspakker til bankene i alle vestlig land.

Den såkalte redningsaksjonen vi nå har sett i Europa i 2010 pålegger skattebetalerne til å betale regningen for at profesjonelle investorer har tapt penger. Skattene blir skrudd opp, og de offentlige utgiftene blir kuttet kraftig. Ansatte i offentlig sektor får store kutt i lønningene sine, pensjonsreformer kutter pensjonene og velferdstilbud blir lagt ned. Det blir ikke lagd redningspakker for arbeiderklassen i Europa.

Sannheten om redningspakkene er at de går til lommeboka til en liten elite som uten egen risiko, med skyhøye lønninger og bonuser, er satt til å forvalte andres penger. Spetalen sier det klart: «Den yrkesaktive befolkningen kan ikke, må ikke og skal ikke ta regningen for den eliten som har gjort feil.»

Mange vil vel si at Spetalen høres ut som en Rødt politiker når han påpeker feila ved bankpakkene og at skattebetalerne ikke skal sitte igjen med regninga. Men sjøl om det er noe sammenfallende kritikk av den manglende politiske styringa i dagens Europa, er løsningene våre helt forskjellige.

Rødt ønsker å avskaffe kapitalen, og at folk skal ta kontroll over samfunnet og økonomien. Spetalen ønsker seg tilbake til en tid da industrialistene var den mektigste fraksjonen i borgerskapet. Rødt ønsker at produksjonsmidlene skal eies av fellesskapet. Spetalen vil at produksjonsmidlene skal eies av kapitalister, og ikke børsspekulanter. Spetalen vil at finansnæringen skal sitte i baksettet, mens industrikapitalisten kjører bilen.

Dessverre for Spetalen så er dette bare en idyllisk framstilling av hvordan en modellkapitalisme kunne fungert. Kapital er en prosess der eieren av penger (kapitalist) investerer for å få mer penger, ikke noe annet. Og kapitalisten vil alltid prøve å investere der han får mest igjen. Karl Marx skrev «Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen». Derfor vil alltid kapitalen strømme mot de spekulative markedene der mulighetene for kortsiktig fortjeneste er størst.

Spetalens kronikk i Dagens Næringsliv avslører en splittelse i borgerskapet mellom de som ønsker seg en mer nøktern industrikapitalisme og de som ønsker seg mer av spekulasjonskapitalisme. De siste års krise i kapitalismen slår sprekker i borgerskapets enhet. Deler av borgerskapet i Europa frykter igjen for revolusjon og tøffere klassekamp, nå som staten skviser arbeiderklassen.

Rødt sammen med andre revolusjonære over hele Europa har nå en historisk oppgave i å nå fram med budskapet om at kapitalismen må avskaffes, og at vi kan lage et annet politisk og økonomisk system der folk har kontroll over samfunnsutviklinga og økonomien.

Thursday, April 15, 2010

Hvilket lag spiller du for, Støre?

Bankkollapsene som fulgte av finanskrisa er et resultat av kapitalismens iboende profittvang. Krisa tydeliggjorde prinsippet om at den som ikke evner å øke profitten bukker under. Over hele verden måtte regjeringer pøse kjempemessige summer av fellesskapets penger inn i bankene for å hindre konkurser. De ansvarlige for krisa innvilget seg selv nye bonuser og fortsetter i dag med mer av den samme politikken som skapte krisa i utgangspunktet. På Island rammet krisa imidlertid hardere enn de fleste andre europeiske land. Det er urimelig at det islandske folk skal måtte betale for Icesave sine feil. Det var jo ikke som om den jevne islandske borger hadde noe med det å gjøre.

Icesave-avtalen, som 93,5 prosent av islendingene avviste gjennom folkeavstemning fredag 5. mars, innebar at Island skal betale tilbake 30 milliarder kroner til britiske og nederlandske interesser. 30 milliarder tilsvarer rundt 100.000 per innbygger på Island. Dette er penger Island ikke har, og som burde vært brukt på et stabiliseringsprogram dersom de hadde funnes. Vårt broderfolk på Island trenger en betingelsesløs støtte fra Norge, uavhengig av avtalene med Storbritannia og Nederland. Rødt mener islendingenes kritikk av Norges vilkår for å hjelpe er brettiget. Støre må gjerne sperre opp valpeblikket og stille seg uforstående til kritikken, men fakta er at han og den norske regjeringen bistår Storbritannia i forsøket på å tvinge Island inn i en urimelig låneavtale orkestrert av Det internasjonale pengefondet. Den foreslåtte Icesave-avtalen ble avvist fordi den rammer en uskyldig tredjepart, nemlig det islandske folk.

"Ikke noe land - heller ikke vårt eget - kan toe sine hender når det gjelder sin holdning til et brorfolk i nød. Vi har funnet vår bror liggende skamslått og plyndret ved vedikanten, og vi har sett en annen vei og gått forbi", skrev Ap-kjempen Trygve Bratteli om Spania i 1939. Disse ordene er vel så betegnende for Norges rolle overfor Island i dag. Ingen på Island visste at landet sto overfor en finansiell kollaps før finanskrisa kom. Økonomiske kriser rammer blindt og hvis Norge en gang havner i et slikt uføre vil det være fordelaktig å kunne vise til at vi har vært solidariske når andre som står oss nært har hatt trøbbel. Jonas Gahr Støre bør derfor spørre seg selv hvem han er på lag med - et broderfolk i krise eller lånehaiene i IMF.

Wednesday, April 07, 2010

Dårlig, dyrt og dumt å legge ned Aker

En fersk risikoanalyse Ahus har laget sammen med Oslo Universitetssykehus viser at Oslo og Akershus vil bli rammet av lengre sykehuskøer og dårligere behandlingskapasitet når store pasientgrupper tvangsflyttes fra Aker sykehus til sykehuset Ahus. Sykehusene selv regner med lengre ventelister, lengre ventetid og redusert kapasitet i behandlingen.

Dette har Rødt sagt helt siden nedleggelsen av Aker kom på bordet, dette er grunnen til at kravet om å bevare Aker sykehus har fått så stor oppslutning. Det sier seg selv at når en stor del av oslobefolkninga mister tilbudet sitt og tvinges over til Ahus, så vil det føre til problemer. Det er rett og slett en veldig dårlig idé.

I Soria Moria II blir det krystallklart slått fast at ingen lokalsykehus skal legges ned. Allikevel forsikrer helseminister Anne-Grethe Strøm Erichsen om at hun ikke har noen intensjoner om å blande seg i avgjørelsen om nedleggelsen av Aker. Et slikt tilittsbrudd vil ta svært lang tid å lege. Det er sjelden en ser et så stort folkelig engasjement som vi har sett i kampen for å bevare Aker sykehus. Når politikere fra de rødgrønne partiene forsøker å tåkelegge hele debatten med ulne løfter om "helserelatert virksomhet" på Aker-tomta oppfattes det bare som en
provokasjon mot Groruddalens befolkning, som blir fratatt sitt lokale sykehustilbud.

Saken rundt Aker sykehus er i ferd med å utvikle seg til en prøvestein for demokratiet. Det er ingen tvil om at folk flest er tilhengere av å beholde dagens Aker sykehus. Et enstemmig Oslo bystyre stemte for Rødts forslag om å be helseministeren stoppe nedleggelsen. Facebook-gruppa mot nedleggelse har passert 11.000 medlemmer og over 38.000 har signert oppropet for å bevare sykehuset. Når vi nå veit at Ahus og Oslo Universitetssykehus i sine egne analyser bekrefter våre bekymringer gir det grunn til å spørre hva mer som skal til før helseministeren ser skrifta på veggen.

Innlegg sto i Aften 7. april 2010

Tuesday, March 23, 2010

La Gratishaugen forbli gratis

Den nye storbakken i Holmenkollen har kosta Oslobefolkninga dyrt. Det opprinnelige budsjettet på under 600 millioner fikk en sprekk på over 1,2 milliarder. Regninga har gått til Oslos skattebetalere og har medført voldsomme kutt i breddeidretten. Under prøve-VM og under neste års VM er Gratishaugen, der publikum tidligere har kunnet ta oppstilling gratis, avviklet.

Gratishaugen var et fint tilbud til dem som kanskje ikke har råd til å unne seg de stive billettprisene i Holmenkollen. Det er ganske rått av politikerne å først forsyne seg med 1,2 milliarder mer av skattebetalernes penger enn forespeilet, for så å fjerne det ene gratistilbudet som eksisterte.

Holmenkollbakken er Oslo store stolthet og den er hele byens felleseie. At festlighetene i bakken skal være forbeholdt de som vil og har mulighet til å betale er smålig. Det er synd at stadig mer av fellesskapets eiendom blir underlagt bedriftsøkonomiske behov. Hva blir det neste? Må vi betale for å komme inn i Vigelandsparken til våren?

Sto på trykk i Dagsavisen 22. mars 2010

Tuesday, March 02, 2010

Maktarroganse fra helseministeren

Det er sjelden en ser et så voldsomt folkelig engasjement som vi har sett i kampen for å bevare Aker sykehus. Et enstemmig Oslo bystyre stemte for Rødts forslag om å be helseministeren gripe inn og avverge nedleggelsen.

Facebook-gruppa mot nedleggelse har passert 11.000 medlemmer og foreningen Aker Sykehus Venner har i løpet av kort tid samlet inn over 38.000 underskrifter for å sørge for at sykehuset skal bestå. Alle har appellert til helseminister Anne-Grethe Strøm Erichsen om å gripe inn og sørge for at befolkninga i Groruddalen fortsatt har et lokalt sykehustilbud. Det vil ikke Strøm Erichsen. Til Østlandssendingen sier hun "Den driften vi har i dag vil vi ikke se om to, tre år".

Helseministerens uvilje til å lytte til folkekravet om å bevare Aker sykehus er et eksempel på maktarroganse av det helt sjeldne slaget.

Avgjørelsen vitner om at avstanden mellom politikerne og vanlige folk blir stadig større. Det er dessuten en voldsom provokasjon mot Groruddalens befolkning og Oslo bystyre, som ikke bør gå upåaktet hen. I den siste Soria Moria-erklæringen står det svart på hvitt at ingen lokalsykehus skal legges ned. Likevel velger Strøm Erichsen å lytte til helsebyråkratene, og med fast hånd å sørge for at Groruddalen mister lokalsykehuset sitt.

Aker-saken har blitt nok et eksempel på de rødgrønne partienes utilstrekkelighet i møte med alminnelige folks behov.

Monday, February 08, 2010

Landgrabbing – kappløpet etter land

Kampen om jordbruksland blir tøffere og tøffere med befolkningsvekst, matvarekrise og økende etterspørsel etter kjøtt.

Rike land kjøper opp jord i fattige land, mens fattige land sjølv har lokale forsyningsutfordringer og må motta mathjelp.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

Thursday, January 28, 2010

Rødt Oslo støtter sykepleiernes streik

Rødt Oslo støtter sykepleiernes streik som foreløpig omfatter bl.a. Paulus sykehjem, Oppsalhjemmet og Midtåsen sykehjem. Dette er en viktig streik for retten til tariffavtale og mot sosial dumping.

NHO nekter å inngå tariffavtale for sykepleiere. De godtar kun den minstelønn som i dag gjelder for ufaglærte i Fagforbundets avtale, 290 000. Sykepleierforbundet forlanger en lønn for sykepleiere og andre med høyskoleutdanning som er lik den som nå gjelder i kommune og stat med begynnerlønn på 310 700 og tillegg for ansiennitet.

Fagforbundet (den gang Kommuneforbundet og Norsk helse- og sosialforbund) streiket for tilsvarende krav i 2003. Da endte det med lønnsnemnd.

Kjennelsen fra lønnsnemnda har ingen lønnsbestemmelser for de med høyskoleutdanning. I dag er det bare lokale avtaler som blir forhandlet fram på det enkelte sykehjem.

Sykepleierforbundet fortjener bred støtte og bør få merke at de har hele fagbevegelsen i ryggen når de på nytt tar opp kravet om at sykepleiere og andre med høyskoleutdanning skal like lønnsbetingelser uavhengig av om de arbeider i privatdrevne og offentlig drevne sykehjem. Det er ekstra viktig i ei tid da byrådet i Oslo strever for å få satt ut ytterligere åtte av de kommunale sykehjemmene på anbud.

Slik anbudsutsetting presser arbeidsvilkår, lønn og pensjon til de ansatte nedover. Landsomfattende tariffavtaler skal hindre den slags.

Den største trusselen mot sykepleierstreiken er at regjeringa kan gripe inn med lønnsnemnd. Rødt oppfordrer fagbevegelsen til å si fra at de ikke vil godta lønnsnemnd brukt på arbeidsgivernes side for å stanse sykepleiernes kamp for tariffavtale.

Jokke Fjeldstad
Leder i Rødt Oslo